Palestina-demonstranter, hva vil dere oppnå?

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at en ikke skal si ifra, men at en bør fokusere mer på å inkludere istedenfor å ekskludere. Det er altså ikke meningene til demonstrantene jeg kritiserer, men deres virkemidler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange brenner for palestinernes sak. Det gjør også jeg. Israels ulovlige okkupasjon av palestinernes land, og ikke minst bruddene på menneskerettigheter i de okkuperte områdene, må det gjøres noe med. En hel verden kan ikke se på at en stat (som kaller seg vestlig) systematisk bryter folkeretten og nekter å ta til seg FNs ord.

Mange palestinere lever under forhold som er totalt uakseptable. De har mistet friheten til å gjøre det som alle mennesker burde ha rett til, og lever nærmest i et fengsel, både på Gaza og i de ulike ”lommene” på Vestbredden. Blant annet i byen Nablus er det mange ungdommer som aldri har vært utenfor bygrensene. Dette fordi Israels restriksjoner gjør det for vanskelig og for farlig. Alle de som har vært i de okkuperte områdene skjønner at en slik behandling av en totalt overlegen makt overfor et undertrykt folk bare fostrer desperasjon og mer hat.

Det er som å legge mer og mer bly oppå et lokk hvor vannet under fosskoker allerede. Dette er ingen langvarig løsning, det er ingen menneskelig løsning, og det koker stadig over. Vi har over 40 år med beviser på dette.

Spørsmålet er bare: Hvordan skal vi, som mener vi vet hva som foregår, få frem dette budskapet slik at vi kan bidra til en forandring? Jeg tror svaret er noe helt annet enn det vi har sett eksempler på den siste tiden.

Det mest ekstreme er Blitz-miljøets demonstrasjon i Oslo, hvor mange av demonstrantene som vanlig ble tauet inn av politiet. Dette skaper naturlig nok svært liten sympati og skader saken betraktelig. I Bergen arrangerte Palestinakomiteen (09.02.08) en demonstrasjon med en vesentlig bedre karakter, som jeg stort sett synes var fin, og jeg vil vektlegge at det finnes mye verre eksempler på demonstrasjoner enn denne.

Likevel stiller jeg spørsmålet: Hva er poenget med en appell (gjelder én av dem) som åpner med «kjære palestinavenner», med en ganske tydelig vektlegging av at det kun gjaldt de skikkelige palestinavennene, og fortsetter med å gi uttrykk for at alt israelerne gjør er ren ondskap.

Jeg vet dette ikke er hensikten, men det er nok dessverre slik mange oppfatter det. Det en slik appell som dette fort kan medføre, er en økt polarisering av de ulike partene, og vi vet jo hvem som er og fremdeles forblir sterkest.

Imidlertid finnes det faktisk en stor opposisjon i Israel, til tross for den strenge mediesensuren, som med sorg ser hva som virkelig foregår. Hva med å vektlegge også dette? Et fakkeltog kan kanskje også være en mer virkningsfull markering enn en sint demonstrasjon. Å ha bannere med f. eks «Boikott Israel» er heller ikke særlig inkluderende. Mange finner dette provoserende, også de som i utgangspunktet kan ha sympati for palestinernes sak. Dette gjør at de som gjerne ikke vet så mye om konflikten lett blir skremt bort til den andre siden, som kanskje ikke virker like ekstreme i sine metoder.

DEMONSTRASJON TIL BESVÆR: - Hvordan skal vi, som mener vi vet hva som foregår, få frem dette budskapet slik at vi kan bidra til en forandring? Jeg tror svaret er noe helt annet enn det vi har sett eksempler på den siste tiden. Det mest ekstreme er Blitz-miljøets demonstrasjon i Oslo. Dette skaper naturlig nok svært liten sympati og skader saken betraktelig, skriver Eyvind Bøe.HEr fra Blitz\' demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden lørdag 16. februar i år. Foto: HARALD S. KLUNGTVEIT
DEMONSTRASJON TIL BESVÆR: - Hvordan skal vi, som mener vi vet hva som foregår, få frem dette budskapet slik at vi kan bidra til en forandring? Jeg tror svaret er noe helt annet enn det vi har sett eksempler på den siste tiden. Det mest ekstreme er Blitz-miljøets demonstrasjon i Oslo. Dette skaper naturlig nok svært liten sympati og skader saken betraktelig, skriver Eyvind Bøe.HEr fra Blitz\' demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden lørdag 16. februar i år. Foto: HARALD S. KLUNGTVEIT Vis mer

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at en ikke skal si ifra, men at en bør fokusere mer på å inkludere istedenfor å ekskludere. Det er altså ikke meningene til demonstrantene jeg kritiserer, men deres virkemidler.

Målet er vel ikke utelukkende å skape provokasjoner, men faktisk å inkludere flere folk som vil jobbe for en forandring? Jeg personlig mener vi bør gjøre dette på andre måter enn de ovennevnte.

Vi i Norsk Folkehjelp Ungdom skal sammen med Lo Ungdom denne våren ha en informasjonskampanje på videregående skoler hvor vi forhåpentligvis vil motivere ungdom til å danne seg et standpunkt selv. Få vet f. eks at for hver israeler som blir drept, blir det drept rundt åtte palestinere, mange av dem sivile.

Jeg tror kunnskap og informasjon er mye viktigere enn til dels hissige demonstrasjoner, selv om jeg har forstått at dette kan virke for kjedelig for Blitz.

Alle må få si hva de mener, men alle burde også tenke på hensikten med det de gjør. Hensikten er ikke middelet, men målet. Da burde gjerne middelet tjenestegjøre målet bedre?