Palestinerne: - Neste år i Jerusalem

Israelere og palestinere går et nytt år i møte, uten en fredsavtale, men med en følelse av at de tross alt er på talefot mellom de blodige voldshandlingene på Vestbredden og i Gaza.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Håpet ved forrige årsskifte om at et nytt årtusen skulle bringe blanke ark og en snarlig fred til Midtøsten, ble smadret i september, da tidligere forsvarsminister Ariel Sharon - bevisst eller ikke - provoserte fram en ny palestinsk oppstand som krevde hundrevis av menneskeliv.

Da situasjonen roet seg like før årsskiftet, gjorde president Bill Clinton et siste forsøk på å få i stand en forsoning, og etter åtte år i Det hvite hus, kom han nesten i mål. De største optimistene så konturene av en fredsavtale i den voldsherjede regionen.

Prisen for Yasser Arafat kan bli at han må vende ryggen til tre-fire millioner landsmenn i landflyktighet som for all fremtid vil miste retten til å vende tilbake til det som nå er Israel. Israelerne må oppgi kontrollen over nesten hele Vestbredden med deler av Øst-Jerusalem.

Jødene i landflyktighet hilste hverandre med ordene «neste år i Jerusalem» før 1948, og spørsmålet er om palestinernes kan gjøre denne gamle hilsenen til sin egen i løpet av det kommende året.

Oppstand

Palestinerne hadde forhåpninger også ved forrige årsskifte da Ehud Barak hadde overtatt som statsminister. I stedet raste byggverket sammen i blodige sammenstøt etter Sharons besøk på moske-området på Tempelhøyden i slutten av september. Før året ebbet ut var rundt 350 mennesker blitt drept i sammenstøt, de fleste palestinere. 10.000 andre var såret.

- Alt som er oppnådd med hensyn til utvikling av palestinernes levekår de siste tre årene, er blitt fullstendig ødelagt de siste to månedene, sa FNs representant i Midtøsten Terje Rød-Larsen i begynnelsen av desember.

Kritiske røster hevdet allerede fra starten av at Osloavtalen var dømt til å mislykkes fordi den kostet alle de vanskeligste spørsmålene under teppet i første omgang. De norske faddere for avtalen påpekte at partene skulle løse de enkleste spørsmålene først og gradvis bygge opp en tillit som til slutt ville gjøre det mulig å undertegne en endelig fredsavtale.

Nær løsning

I sommer var Barak og Arafat nær ved å finne en løsning på det mest ømtålige av alle de utestående spørsmålene, Jerusalems fremtid, da Arafat takket nei til en kompromissløsning under møtene i Camp David.

Partene anklaget hverandre for forhandlingsbruddet, og unge palestinere angrep israelske soldater med steiner, slynger og spretterter. Soldatene tok i bruk tåregass og skarp ammunisjon, og mannskaper fra Arafats egen Fatah-organisasjon grep til våpen. Israelerne reagerte med kamphelikoptre og stridsvogner, etter at Barak for lengst hadde lagt fredsforhandlingene på is.

Arafat ville ikke forhandle så lenge israelske styrker sto på palestinsk grunn, og Barak ville ikke forhandle så lenge Arafat ikke hadde kontroll over sin egen befolkning.

For å komme ut av floken, inviterte den israelske statsministeren først sin argeste politiske rival, Likud-lederen Ariel Sharon, med i en nasjonal samlingsregjering før han like overraskende besluttet å skrive ut valg på ny statsminister, men ikke på de 120 medlemmene av nasjonalforsamlingen Knesset.

Utålmodighet

I påvente av valget eller et mulig gjennombrudd i fredsforhandlingene ulmer frustrasjonen og utålmodigheten videre blant de tre millioner palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Protestene både blant palestinerne og andre arabere blir mer og mer rettet mot USA, hovedsponsoren for fredsforhandlingene, som hvert år pøser seks milliarder dollar - en tredel av den amerikanske ulandshjelpen - inn i den industrialiserte jødiske staten i tillegg til den politiske støtten.

Rundt en tredel av palestinerne, en million mennesker, lever under fattigdomsgrensen for mindre enn 20 kroner per dag, En drøy million mennesker i Gaza er isolert i det som er blitt omtalt som verdens største konsentrasjonsleir, uten adgang til omverden. På toppen av fattigdommen og isolasjonen kommer uvissheten om hva fremtiden vil bringe.

Arbeidsledigheten har økt fra 12 til 40 prosent, og Arafats palestinske administrasjon har tapt 500-800 millioner dollar på grunn av høstens uroligheter.

Advarsel

Terje Rød-Larsen la for ti år siden grunnsteinen til byggverket som delvis har rast sammen de siste månedene, og han mener at situasjonen ikke lenger er holdbar. -Situasjonen kan forverre seg alvorlig, dramatisk og tragisk, noe som kan føre til en regional krig.

- Den eneste måten partene kan redde situasjonen på, er å gjøre de smertefulle kompromissene de er nødt til å komme med, sier Rød-Larsen. Han legger ikke skjul på at Israel har et stort ansvar, fordi isoleringen av palestinske områder skaper ny bitterhet og radikalisering blant befolkningen.

- Risikoen er at man gjennom denne politikken produserer en ny generasjon palestinere, der hat, bitterhet og motvilje vil være rådende i flere årtier, sier den norske FN-utsendingen.

(NTB)