Palmegreinen

Symboler er ikke nok til å skape fred i Midtøsten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA JESUS RED INN i Jerusalem for å feire den jødiske påsken for snart to tusen år siden, strødde folk palmegreiner på veien foran ham. I dag er Det hellige land strødd med bomber og granater.

Palmegreinen var et symbol på triumf og seier i førkristen tid, blant annet for romerne. Tilhengerne til Jesus la ifølge Bibelen ut palmegreinene for å hylle sin frelser. Dagen er foreviget i den kristne tro gjennom feiringen av palmesøndag.

Som vanlig blir det en amputert kristen påskefeiring i Jerusalem i år. Situasjonen i Midtøsten holder mange pilegrimer unna. Ekstra ille blir det nok på grunn av terrorhandlingen i det jødiske Vest-Jerusalem torsdag, der en palestiner skjøt ned og drepte åtte studenter ved en religiøs skole med tilknytning til nybyggerbevegelsen på Vestbredden. Slikt skaper naturligvis frykt og bekymring, både blant byens innbyggere og blant tilreisende. Noen generell våpenhvile kan man ikke regne med selv om de kristne skal feire en av sine viktigste høytider. Krigførende parter i Midtøsten tar sjelden hensyn til slikt.

I JERUSALEM MØTES de tre religionene jødedommen, kristendommen og islam. I perioder har folk fra de forskjellige trosretningene levd i fred, men det har også vært voldsomme blodsutgytelser. Da de kristne korsfarerne tok Jerusalem i 1099, drepte de jøder og muslimer for fote, og beretninger gikk ut på at blodet rant gjennom den hellige byens gater. Da den muslimske hærføreren Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187, gikk det langt mindre dramatisk for seg.

DAGENS KONFLIKT mellom israelerne og palestinerne er en kamp om geografiske områder, men er også en politisk, etnisk og religiøs strid. I et overflatisk mediebilde står israelske jøder og palestinske muslimer mot hverandre, men det er viktig å huske på at det også fins kristne blant palestinerne, selv om de blir færre for hvert år. Kristendommen har ikke gode kår i byen der Jesus ble korsfestet og en ny verdensreligion ble født.

At freden ikke er særlig høyt verdsatt i Det hellige land, må partene sjøl ta mye av skylda for, men også utenverdenen har et ansvar. Fredssamtaler har en egen evne til å mislykkes. Ett skritt framover blir gjerne etterfulgt av to tilbake – selv om USAs president George W. Bush mener at rekkefølgen i øyeblikket er motsatt. Den amerikanske presidenten ønsker seg en fredsløsning før han går av ved årsskiftet. Det ønsket får han neppe oppfylt.

DET MIDTØSTEN hadde trengt, var en fredsfyrste som var blitt tatt imot av en jublende befolkning som hadde lagt palmegreiner i gatene foran ham (eller henne). Det nærmeste man kommer i tida framover, er en tremannsdelegasjon, bestående av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, USAs ekspresident Jimmy Carter og Irlands tidligere president Mary Robinson. De skal besøke Israel, de palestinske selvstyreområdene, Egypt, Jordan, Syria og Saudi-Arabia for som det heter, «å hjelpe folk til å forstå viktigheten av fred». De tre er med i et «eldreråd» bestående av tidligere politiske ledere med internasjonal berømmelse. Gruppa ble dannet i fjor for å hedre den sørafrikanske frihetshelten Nelson Mandela på hans 89-årsdag.

Palmetrær vil Annan, Carter og Robinson se nok av under sitt besøk. Men palmegreinene vil nok sitte trygt på trestammene.