Pampenes gudfar

Navn: Yngve Hågensen Alder: 61 Yrke: LO-leder

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er kanskje gutten i Yngve Hågensen som gjør at han støtter Norges råeste kapitalist, Kjell Inge Røkke, i kampen for å kjøpe opp hele Aker. For selv er han barnehjemsgutten fra Vardø som til slutt arvet den arbeidende delen av kongeriket, og han har kanskje umiddelbar sympati for en fiskergutt fra Molde som er i ferd med å overta halve pengeriket. Og det er ikke dumt å ha LO-bossen som støttespiller. Thorbjørn Jagland hadde det, og ble statsminister. Så lenge det varte. For det var også Hågensen som sa noe om at Arbeiderpartiet ikke kunne fortsette å styre med et dårlig valgresultat i 1997. Jagland satte bare tall på det.

Men støtten til Røkke kan også være et resultat av omgang med det kjente LO-medlem Jens P. Heyerdahl. Som har enda større erfaring som gudfar blant pengefolket her i landet. Dessuten har nok LO-lederen sitt hjerte i det private næringsliv, selv om det i hans verden heter privat sektor. Han er trolig den siste LO-sjefen som kommer fra et industriforbund. For nå krever de offentlig ansatte sin plass også i fagbevegelsen, og kanskje det til og med blir en kvinne som overtar mannsbastionen på Youngstorget.

Terje Moe Gustavsen i LO-Stat er Hågensens egen kandidat på kongressen i 2001. Men det er underlig at han i det hele tatt har noen, for han har sikkert ikke glemt hvordan fagbevegelsens establishment sloss og intrigerte for å stanse ham fra å overta formannsklubba.

I utgangspunktet har han ikke mange uvenner, og den verste fienden han har er hans eget temperament. Han har utrolig kort lunte, og han tenner. Og banner. Og når øynene gnistrer og bukkeskjegget står som en vimpel, da er det «få som uten frykt...» som Ibsen skriver. Han la seg også til en relativt provoserende stil i forhold til sitt eget parti og hadde nok beskjeden innflytelse mens Gro styrte landet. Han hadde heller ikke særlig respekt for klanen av sosialøkonomer og eksperter hun omga seg med. Så fikk han til gjengjeld «guttungen» valgt til partiformann i 1992.

Og så roet han seg noe ned og vant respekt som LO-leder. Edene kommer litt sjeldnere, de er vel også blitt litt penere, og han nyter åpenbart posisjonen som arbeidsfolks talsmann her i landet. For selv om han har vært eksponenten for moderate lønnsoppgjør i kampen mot arbeidsledighet, har han også vist at fagbevegelsen ennå kan sette foten ned. Og at folk som forsøker seg, risikerer et spark i ræva.