Bak disse dørene har pasienter svevd mellom liv og død under pandemien.

Det har kostet for de ansatte.

Dagbladet har fått innsyn i overtidstimene som avslører presset på sykehusene.

Pandemiens pris

Publisert
Sist oppdatert

For intensivsykepleier Sigleiv Green-Våga (40) har det blitt en nærmest konstant skvis mellom familieliv og jobb. Nå har ungene sluttet å stille spørsmål til at pappa må ta ekstravakter på jobben ved Sykehuset Telemark i Skien.

- Du må velge stort sett hver dag om du skal skuffe dem der hjemme eller dem på jobb, for du får meldinger om ledige vakter hele tida. Det er ingen kjekk belastning, for du må velge å skuffe noen. Du får liksom aldri hvile, sier han.

Dagbladet har fått innsyn i tallene som avslører overtidssjokket.

Tallene Dagbladet har hentet inn for perioden 2019 til og med september 2021, viser at det ble registrert en økning i antall overtidstimer for intensivsykepleierne ved Sykehuset Telemark på 76 prosent i 2021, sammenliknet med 2019.

I samme periode har elleve intensivsykepleiere sluttet.

- Fysisk og psykisk belastning

Både Green-Våga og kollega Birgit Kastet (56) forteller om tøffe tak gjennom pandemien.

Alle skjebnene har også preget dem mentalt. Å se pasienter som kjemper for livet og skriker etter luft, er tungt å bære med seg - også for dem som er vant til å stå i et yrke hvor skillelinjen mellom liv og død er tynn.

- Vi har strukket oss lenger enn vi har gjort på mange år. Det har vært en fysisk og psykisk belastning, forteller Kastet.

SINNE: Sigleiv Green-Våga (40) forteller at han har kjent på mye sinne og frustrasjon over de belastende arbeidsforholdene. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SINNE: Sigleiv Green-Våga (40) forteller at han har kjent på mye sinne og frustrasjon over de belastende arbeidsforholdene. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Å se livet ebbe ut av personer som kanskje kunne hatt mange gode år igjen, har vært vanskelig. De har også kommet veldig nær pasientene sine.

- Det å stå inne på en kohortstue med seks covid-19-pasienter, og hvor en av dem dør, og kanskje en annen pasient får med seg det, det er tøft, sier Kastet.

Flere har også avsluttet livet uten pårørende til stede, noe som har vært utfordrende også for de mangeårige intensivsykepleierne.

- Det gjør jo noe med oss emosjonelt, og er en ytterligere påkjenning i jobben som er ganske tøff, forteller Green-Våga.

Vurderte å si opp

Kastet forteller at tanken om å slutte har streifet henne flere ganger.

- Du er lei og sliten, og har en følelse av å ikke blir verdsatt for jobben du gjør. Verken i kroner og øre, eller anerkjennelse for det vi faktisk står i.

Green-Våga har på sin side kjent på mye sinne.

- Sinne og frustrasjon for at de som styrer landet har satt oss i denne situasjonen. Dette har alle som har hatt makt de siste 25 åra skylda for.

Dagbladet møtte Kastet og Green-Våga på en fridag i februar. Et møte i løpet av arbeidsdagen ville det ikke ha vært tid til, forteller de. Bare under det timelange møtet tikker det inn tre meldinger med forespørsel om å komme på jobb.

Om ingen har mulighet, hender det ofte at personer på vakta før må gå dobbelt. Å jobbe 16 timer i strekk er derfor ikke uvanlig, forteller de.

- Det er viktig å ta innover seg at mangelen på ansatte kan bli enda større enn i dag. Om mange ikke takler å stå i dette lenger, og velger andre yrkesveier, så vil vi være i en veldig alvorlig situasjon, mener Green-Våga.

Frank Olav Hvaal, klinikksjef for Akutt og beredskapsklinikken ved Sykehuset Telemark, forklarer at de elleve intensivsykepleiere som har sluttet i løpet av perioden, er vurdert som tilnærmet normal turnover.

- Med høy smitterisiko, isolering av pasienter, bruk av kohort og en del meget dårlige coronapasienter, er det ingen tvil om at den totale opplevde belastningen på de ansatte har vært stor. I perioder meget stor, både mentalt og fysisk, sier han.

Les hele svaret fra sykehuset lenger ned i saken.

FORTSATT MYE Å GJØRE: Etter at strømmen av coronapasienter ga seg, har sykehuset likevel fullt opp med andre pasienter, forteller tillitsvalgt Janne Guldbjørnsen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FORTSATT MYE Å GJØRE: Etter at strømmen av coronapasienter ga seg, har sykehuset likevel fullt opp med andre pasienter, forteller tillitsvalgt Janne Guldbjørnsen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Fortsatt fullt kjør

Selv om coronasituasjonen nå har bedret seg, står sykehuset fortsatt i en presset situasjon. Mye på grunn av alt som skal tas igjen etter to år med pandemi og utsatte behandlinger og avtaler, forteller Janne Guldbjørnsen, tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved Sykehuset Telemark.

- Det er fullt kjør på nesten alle sengeposter, og det har det vært lenge, og det er jo ikke corona som er problemet nå, sier Gulbjørnsen.

Sykehuset har hatt et overbelegg på cirka 10 til 15 prosent i lang tid, forteller hun.

- Det har vært et veldig stort press under pandemien, og det er det ennå.

Hun mener nøkkelen til å bedre situasjonen ved norske sykehus, er å bedre arbeidsvilkårene.

- Vi må ha en belastning som er til å leve med for de ansatte, og så må de få fulle stillinger og en lønn som står til krav og utfordringer. Når belastningen er så høy som den har vært og er, så er det mange som ikke orker å stå i det, sier Guldbjørnsen.

Berit Liland (57) åpner dørene til en av intensivavdelingene på Ahus.

En dør hun har tilbrakt utallige timer bak siden mars 2020.

- Vi ante ikke

Situasjonen er ikke bedre på Akershus universitetssykehus. Spesialsykepleiere, som inkluderer intensivsykepleiere, ved Ahus jobbet 41 620 timer overtid i løpet av 2020 - en økning på 25,95 prosent fra 2019. Nesten 8800 av overtidstimene dette året, gikk med i mars og april.

Ifølge tallene Dagbladet har hentet inn, sluttet det 15 intensivsykepleiere ved sykehuset i perioden 2019 til og med september 2021.

- Det er antallet intensivsykepleiere som er den virkelige utfordringen. Ikke antallet senger og respiratorer. Det er vi som har kompetansen som skal til for å ivareta pasienter som trenger intensivbehandling.

I sin rapport, pekte Koronakommisjonen på nettopp dette, og konkluderte: For å stå bedre rustet til å håndtere den neste pandemien må myndighetene bedre intensivberedskapen på sykehusene.

- Jeg ante jo ikke hvor mange pasienter vi skulle få. Alvoret gikk opp for meg noen dager etter nedstengningen, sier Liland.

For pasientene strømmet på. Samtidig var deler av sykehuset omgjort til en byggeplass, hvor smittesluser skulle bygges, sengeposter skulle organiseres, og respiratorer og overvåkningsutstyr skulle på plass.

- Jeg husker at jeg tenkte 31. mars, at hvor lenge skal jeg orke å jobbe slik som jeg jobber nå? Jeg, og mange med meg, hadde jobbet hver eneste dag. Vi jobbet doble vakter, overtid, og kom oss sjeldent hjem når vi skulle.

For Liland og kollegene var arbeidshverdagen snudd på hodet, og gjennom en klam rustning av munnbind, visir og smittefrakk skulle det gjøres en livsviktig jobb.

- Helt absurd

Den første bølgen ble heftig, forteller Liland.

- Det kom pasienter hele tida. Vi måtte bare ta en dag av gangen og turte ikke å se så langt fram. Det var den tøffeste perioden i løpet av pandemien.

I starten av pandemien var det også store mangler på smittevernutstyr, og de som skulle jobbe tett med de syke, var dårlig beskyttet.

- Det var helt absurd. Helt rystende. Vi visste jo ikke om vi kom til å bli syke.

TUNGE DAGER: - Klarte det er tunge dager, og jeg har også dratt hjem med tårer i øynene, eller grått i trappa på vei ned til garderoben når noe har vært trist. Men jeg gråter også når ting går bra. Det er veldig rørende. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TUNGE DAGER: - Klarte det er tunge dager, og jeg har også dratt hjem med tårer i øynene, eller grått i trappa på vei ned til garderoben når noe har vært trist. Men jeg gråter også når ting går bra. Det er veldig rørende. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Hver gang smittetallene steg, kjente hun på en tretthet og ble matt av tanken på hva som ventet henne.

- Sakte, men sikkert, så ble tavla fylt opp med covid-pasienter. Jeg har fått en klump i magen og kjent på at jeg gruer meg.

LANG PROSESS: Mange av coronapasientene som har fått respiratorbehandling har utviklet delir - en forvirringstilstand, og blir desorienterte. De fleste husker ikke hva som har skjedd, hvor de er, eller hvorfor de er på sykehus. Når de er koblet til respiratoren mister de stemmen, og det er problematisk å uttrykke hva de tenker på og hva som plager dem. I tillegg har mange muskelsvakhet, og bruker lang tid på å komme på beina igjen, forklarer Berit Liland. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LANG PROSESS: Mange av coronapasientene som har fått respiratorbehandling har utviklet delir - en forvirringstilstand, og blir desorienterte. De fleste husker ikke hva som har skjedd, hvor de er, eller hvorfor de er på sykehus. Når de er koblet til respiratoren mister de stemmen, og det er problematisk å uttrykke hva de tenker på og hva som plager dem. I tillegg har mange muskelsvakhet, og bruker lang tid på å komme på beina igjen, forklarer Berit Liland. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Intenst

For pasientene som havner på intensivavdeling er komplekse. De aller sykeste blir lagt i kunstig koma og puster ved hjelp av respirator for at kroppen skal slippe å jobbe selv.

- Vi forlater aldri en pasient som ligger på respirator, forteller Liland.

Inne på isolatet, skilt fra omverdenen med en smittesluse og to stengte dører, har intensivsykepleierne hatt ansvaret for hver sin pasient, og for de komplekse apparatene som holder dem i live.

- Det er energikrevende, fordi det er så intenst, sier Liland.

Coronapasientene som har hatt behov for respiratorbehandling har ofte blitt fulgt opp i ukevis av både intensivsykepleiere, intensivleger og fysioterapeuter.

Etter at den akutte fasen er over, starter etter hvert den møysommelige prosessen med å vekke pasienten tilbake til livet. Prosessen kan ta mange uker.

- Så det er en krevende situasjon for både pasientene og oss. Vi skal motivere, skape håp og finne livsgnist. Men vi vet jo ikke om det kommer til å gå bra eller dårlig, sier Liland.

Selv om overtidstimene gikk noe ned for Liland utover i pandemien, har alle bølgene vært vanskelige, forteller hun. Da hun ble vekket av en telefon om Gjerdrum-skredet i jula 2020 - midt i bølge nummer to - hadde hun ikke mye å gå på.

- Jeg kjente at jeg var helt bly. Det var så tungt.

- Jeg får jo alltid litt adrenalin når jeg skjønner at det er bruk for meg, men likevel så tenkte jeg at «hvordan i alle dager skal vi klare dette her?». Jeg hadde null i reserve.

Ingen skadde personer fra Gjerdrum-skredet kom til intensivavdelingen på Ahus, men Liland mener det viser hvor viktig det er å ha god beredskap. Også beredskap til å håndtere større hendelser midt i en pandemi.

Siden Dagbladet intervjuet Berit Liland tidligere i år, har hun sluttet i jobben som intensivsykepleier ved Ahus, og flyttet hjem til Hamarøy. Hun starter opp som intensivsykepleier ved sykehuset i Narvik til høsten.

Innført flere tiltak

Frank Olav Hvaal, klinikksjef for Akutt og beredskapsklinikken ved Sykehuset Telemark, sier til Dagbladet at antallet intensivdøgn og respiratorpasienter samlet sett var lavere i 2020/2021, sammenliknet med 2019, på grunn av redusert aktivitet.

Sykehuset har også gjennomført en rekke tiltak for å sikre tilstrekkelig bemanning og kompetanse, sier Hvaal.

Blant annet ved å forflytte personell i krevende perioder. Sykehuset jobber også med å rekruttere nye intensivsykepleiere, og har utlyst flere utdanningsstillinger.

I tillegg er arbeidsmiljø og belastning kartlagt og videreført til en tiltaksplan for 2022, forteller klinikksjefen.

- Krevende

Avdelingsleder Else-Marie Ringvold, ved anestesiavdelingen på Akershus universitetssykehus, sier til Dagbladet at pandemien har vært krevende.

- Intensiv har også uten pandemi generelt høyt arbeidspress og pandemien har forsterket dette ytterligere.

Hun sier videre at mangelen på smittevernutstyr i mars 2020, var noe av det mest krevende i startfasen, og var noe som skapte stor usikkerhet.

- Hele logistikken i nybygde sykehusbygg er basert på raske leveringer av utstyr og små lokale lagre. Dette bidrar til å holde kostnadene nede i moderne sykehusdrift. Samtidig ser vi at det nok kunne vært en idé at man sentralt i RHFet hadde en noe større beredskap slik at man har tilgang på større mengder materiell og legemidler enn vanlig på kort varsel dersom det skulle oppstå en beredskapssituasjon slik det skjedde i mars 2020.

Om antallet intensivsykepleiere som har sluttet ved Ahus, sier Ringvold at intensivseksjonen har en normal turnover på 5-8 intensivsykepleiere årlig.

- Antallet som har sluttet under pandemien er derfor ikke spesielt høyt, sett i forhold til belastningen de har stått i. Ved intensivseksjonen har halvparten av de som slutter gått av med alderspensjon eller AFP. Resten har sluttet på grunn av familiesituasjon som er uforenlig med turnusarbeid eller flytting til andre deler av landet.

Overtidsbruken skulle hun imidlertid gjerne sett at var lavere.

- Men, for å redde liv under pandemien var dette rett og slett nødvendig. Et av problemene som traff oss hardt i starten av pandemien, var at reiseforbudet gjorde at vi ikke lenger hadde tilgang på spesialsykepleiere fra andre land, slik vi vanligvis har.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer