Panikk for panikken

Markedet er summen av enkeltmenneskers frykt og håp. Derfor opptrer ansvarlige politikere og økonomer nå som psykologer, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kong Harald berørte så vidt den internasjonale finanskrisa i trontalen som markerte den høytidelige åpningen av Stortinget i går. Mens nervøsiteten for arbeidsledighet og tårnhøye renter brer seg i befolkningen, hadde regjeringen nøyd seg med å la kongen lese opp noen selvfølgeligheter om at Norge er godt rustet til å takle slike situasjoner og at man vil følge den internasjonale finansuroen nøye.

Kanskje ville det brutt med tradisjonene å dvele mer ved en slik usikker tilstand? Kanskje var regjeringen redd for å helle bensin på bålet? Eller kanskje var den rett og slett i villrede?

Utenfor Stortinget bidro i hvert fall avisene, i sine stativer, til økende uro. «Norges Bank har mistet kontrollen». «Bankene sier stopp til nye lån». «Prisras på 20-25 %». Samtidig hadde alle hørt i nyhetene at Senatet i USA hadde vedtatt en kriseplan på 850 milliarder dollar eller om lag 5000 milliarder kroner, som tilsvarer to og et halvt oljefond. Men ennå er det ikke sikkert om Representantenes hus godtar pakka.

Vi er i altså midt inne i en salig blanding av frykt og realiteter. Frykt og krise i amerikansk finansnæring har blitt beinharde realiteter på alle kontinenter. Det hele sprer seg som ringer i vannet.

Alle som har penger, holder på dem eller låner dem ut mye dyrere enn før.

Derfor stiger renta. Derfor snører bankene igjen utlånssekken. Derfor klarer ikke unge sine forpliktelser. Derfor tør ikke folk å låne for å kjøpe. Derfor tør ikke bedrifter låne for å investere. Derfor får små og mellomstore bedrifter problemer. Derfor får alle problemer med å refinansiere lån. Derfor tør ikke bedrifter ansette nye medarbeidere. Derfor leter bedriftene etter kostnadskutt istedenfor å vinne nytt terreng. Derfor strammer de inn sine budsjettposter til ordrebestillinger, annonsering og konsulentbruk til neste år.

Hver for oss tenker vi at nå gjelder det å redde stumpene, og vi leser daglig økonomiske eksperters råd om hvordan vi skal klare det. Men det som er sikkert, er at hvis alle prioriterer å redde sine stumper, så er vi ille ute, alle sammen.

Da jeg for et par dager siden snakket med sindige samfunnsøkonomer om hvordan ringene i verste fall kan bre seg, møtte jeg kraftfulle innvendinger mot mitt utgangspunkt. I stedet for å høre dem fortelle om dominoeffektene som truet Norge, fikk jeg forelesninger om at alle vesentlig reelle forhold tilsier at Norge kommer seg gjennom krisa uten sjokk og rystelser.

Som det ble sagt: «Vår oppgave er ikke å spre frykt. Vi vil nødig forsterke krisa.» Det var påfallende. En konspiratorisk anlagt journalist ville straks tenke at her har det gått ut et bud fra maktas midte, om at alle nå skal snakke beroligende om finanskrisa og dens virkninger. Og gitt at frykt forsterker realvirkningene av finanskrisa, er det forståelig.

Psykologien bak krisestemningen i Norge er for sterk, sies det, for Norge er i økonomisk forstand et annerledesland. Jeg blir minnet om at det fortsatt vil være lønnsomt å investere i oljeindustri og oljeutvinning når oljeprisen nokså sikkert vil holde seg svært høy.

Fortsatt vil Norge dra fordel av å være en råvareproduserende nasjon. Kina vil fortsatt trenge olje, kunstgjødsel og andre råvarer, selv om veksten der går ned et par prosentpoeng fra de årlige vekstratene på 10 prosent som vi er blitt vant til. Her hjemme har folks reallønninger økt med om lag 30 prosent de siste åtte åra. Kjøpekraften har økt jevnt og trutt, i motsetning til amerikanernes. Der har reallønningene nærmest stått på stedet hvil. Det er også noe av bakgrunnen til at man i større grad der har lånt til forbruk, med pant i husene.

Men psykologi er dessverre virkelighet i denne sportsgrenen. Derfor trengs beroligende midler. I første omgang bør sentralbanksjef Svein Gjedrem sende tydelige signaler om at renta skal ned. I stedet får vi inntrykk av at Norges Bank ikke har kontroll.

Den norske pengemarkedsrenta ligger over 3 prosent høyere enn Norges Banks styringsrente. Hvorfor er den så høy her, hos oss, som allerede har en relativt høy styringsrente?

Det er ingen realøkonomiske grunner til det, sier samfunnsøkonomene. Da må det være markedets psykologi.

Så er spørsmålet: Har regjeringen kontroll?

Det er få dager til statsbudsjettet for neste år blir lagt fram.

Det bør overbevise oss om at regjeringen har grep og ikke er like panikkslått som markedet.