Panternes valg

Pensjonsspørsmål kan bli et hett tema i valgkampen i 2001. Ikke fordi det er et fengende og lett begripelig område. Men fordi over en million nordmenn med stemmerett lever av pensjon eller trygd. Stortingsvalget i 2001 kan derfor bli avgjort av «de grå pantere».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Legger vi til et stort og voksende antall eldre arbeidstakere fra 50 år og oppover, utgjør denne velgergruppa en formidabel politisk maktfaktor. Det partiet som på en troverdig måte framstår som «det beste forsikringsselskapet» har et stort potensial for framgang. De som skaper utrygghet om framtidige ordninger, kan lett komme til å tape.

  • Dette er Ap seg meget bevisst. Det er ikke tilfeldig at pensjonsspørsmål var hovedtema på LO Stats kartellkonferanse denne uka. For Ap er Folketrygden selve kjernen i velferdssamfunnet og bunnplanken i vårt pensjonssystem. De som sår tvil om Folketrygdens evne til å oppfylle sine forpliktelser, spiller på frykt som igjen kan underminere tilliten til Folketrygden, mener partiet. I denne saken vil Ap ikke engang stole på Sp og Venstres hensikter. «Dette er en meget god sak for venstresida ved stortingsvalget i 2001,» sier LO Stats avtroppende leder, Terje Moe Gustavsen. Det forutsetter naturligvis at Ap's politikere har bedre svar på utfordringene enn de andre partiene.
  • For hvordan politikerne enn snur og vender det; de er nødt til å bruke ostehøvelen på dagens pensjons- og trygdeordninger. Kunsten er å skjære så tynne skiver at vi nesten ikke merker det. Mens det i dag står 2,3 yrkesaktive bak hver pensjonist, vil tallet om tretti år være 1,7. I nasjonalbudsjettet leser vi at nåverdien av statens samlede pensjonsforpliktelser er ufattelige 2663 milliarder kroner. Enten må de yrkesaktive betale høyere skatter for å finansiere det økte antall pensjonister, eller så må pensjonsytelsene bli litt lavere. Mest sannsynlig vil pensjonistene i framtida måtte betale skatt på linje med yrkesaktive. Hvilke grupper som er «lettest å lure» vil avgjøre doseringen av de ulike tiltak. Problemet er internasjonalt. Norge har en særfordel i den raskt voksende oljeformuen. Men avkastningen vil langt fra være nok til å dekke de økte pensjonsforpliktelsene. Den vil bare være til hjelp. Økt yrkesdeltakelse blant kvinner, flere barnefødsler og heving av den gjennomsnittlige avgangsalder vil også hjelpe, men ikke fjerne det grunnleggende problemet.
  • Regjeringen har flere utvalg og arbeidsgrupper i sving som skal se på hva som kan gjøres med dagens ordninger og regelverk for å møte framtidas utfordringer. Og lett blir det ikke. Det viser reaksjonene på regjeringens signaler om forsiktige endringer i den avtalefestede pensjonsordningen (AFP). Ordningen er i dag så god at en del 62-åringer i staten som velger å kombinere deltidsarbeid med deltidspensjon, får bedre inntekt enn om de står i jobben. «Det var neppe meningen å betale folk for å ta deltidspensjon,» sa administrasjonsminister Laila Dåvøy på Gol. Selv Ap-folk innrømmer at det ikke var meningen.
  • Omstillingen av statlig og kommunal virksomhet kan også skape utrygghet om framtidige pensjoner. Fagbevegelsen har hittil klart å sikre opparbeidede rettigheter i særskilte avtaler og ved opprettholdelse av medlemskap i de offentlige pensjonsordningene. Nå foreligger det lovforslag som i sin konsekvens vil presse fristilte virksomheter over på private selskaper. Spørsmålet er om et A/S Ullevål sykehus vil ha råd til å tilby sine ansatte like gode ordninger gjennom et privat forsikringsselskap som Oslo Kommunale Pensjonskasse har tilbudt. Oslo Energi gjorde det, men det var et rikt selskap. Foreløpig er kommuneansatte mest redde for å spørre om noe så vanskelig og ubegripelig som framtidige pensjonsytelser. Det er et felt for få innvidde. Som følge av sin kompleksitet er slike spørsmål nærmest unntatt fra demokratisk kontroll.
  • Men noe er enkelt. Det er at den voksende eldrebølgen vil ha kostnader som alle vil måtte bære byrden av. Og arbeidsledighet og uførhet blant folk i yrkesaktiv alder vil være en større trussel enn en økning i antall gråhårede. Seniorarbeidere, det vil si vi over 45, vil av tvingende nødvendige grunner komme til heder og verdighet igjen. Med pisk og gulrot skal myndighetene tvinge fram en slik utvikling. Og pensjonistenes beste forsikring er at de blir så mange at ingen politikere vil ha råd til å overse dem.