Papiret som er forskjellen på himmel helvete

KABAYAN/MANILA (Dagbladet): Det er stor høytid for familien Taylan. Akkurat som en annen liten familie gjorde for omtrent 2000 år siden, har de bestemt seg for at hele familien skal innskrives i manntall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men her, dypt inne i den filippinske jungelen, handler det ikke om at keiser Augustus skal få skattepenger fra alle imperiets avkroker. Det handler om at barna skal få en framtid.

- Dette er en lykkelig dag for oss. Vi forsømte oss da vi ikke registrerte barna da de ble født. Men nå tar vi igjen. Registrering av barna kan bety forskjellen på et normalt liv og et liv i elendighet for ungene våre. Derfor er vi her, sier pappa Ruten.

- Forskjellen kan være som himmel og helvete?

- Ja, som himmel og helvete. Ruten Taylan overdriver ikke. For noen uker siden herjet en syklon regionhovedstaden Kabayan og distriktene rundt. Ris- og grønnsakåkrer ble revet opp. Så kom barneoppkjøperne. De som «tilbyr» barn arbeid som hushjelper og gårdsarbeidere, og som vet at etter syklonen kan mange av de fattigste likevel ikke forsørge sine barnerike familier. De kjøper unger ned til i tiårsalderen for noen hundrelapper.

- Det er vanlig at barneoppkjøpere kommer etter naturkatastrofer. Da kan de få barna billig, sier Jaap van der Straaten som er regionsjef i Asia for hjelpeorganisasjonen PLAN, som sammen med UNICEF har gitt arbeidet med å registrere barn den aller høyeste prioritet.

Men barna ender ofte ikke der de skal. Ofte ender de på bordeller og i fabrikker der de ikke har noen rettigheter og utbyttes på aller verste måte.

- Å bli registrert er barnets første rett. Her i Filippinene gir det deg rett til skolegang og en viss beskyttelse mot den aller verste utbyttingen, sier Jaap van der Straaten.

Jul under palmene

Under palmene i dette vakre og strengt katolske øyparadiset tas julefeiringen på dypt alvor. Lukas-evangeliets historie med at det var landshøvdingen i Syria, Kvirinius, som krevde folketelling, og tvang Josef og Maria, som tilhørte Davids ætt, til å registrere seg i Betlehem, er vel kjent. 2000 år etter handler fødselsregistrering om fattigdomsbekjempelse og ikke skatteinnkreving. Det handler om å gi de 40 millioner barna som hvert år fødes uten dokumenter, grunnleggende rettigheter. Her i det politisk skandaliserte Filippinene har arbeidet med fødselsregistrering heller ingen ting å gjøre med den riksrettstiltalte og korrupte presidenten Joseph Estradas behov for cash.

Provins

Ruten Taylan og kona Masuline bruker ikke ord som bordeller og barnefabrikker i det katolske Filippinene. De er fattige landarbeidere i utkanten av Kabayan, og medlemmer av den filippinske urbefolkningen ikaloi. For tre generasjoner siden var Rutens forfedre hodejegere, og stammene lå i evig krig med hverandre. Men nå er dette en uskyldig provins, så Ruten nøyer seg med å si:

- Det er mange historier om barn som blir solgt eller kidnappet og havner i de store byene. Derfor er det viktig at barna er registrert, fordi hvis de ikke engang har papirer, blir det umulig å finne dem igjen, sier han. Og han legger til at han selv ikke vet noe om hvordan livet er i Manila eller i andre store byer der de solgte eller kidnappede barna havner. For han har aldri vært utenfor regionen der Kabayan er regionhovedstad. For prostitusjon er tabu for en enkel familie fra den sterkt katolske filippinske landsbygda, og barneslaver knapt noe bedre, og det preger Rutens språk. Han nøyer seg med å konstatere at det hender barn «forsvinner».

- Det er flere eksempler på at folk adopterer barn, og holder dem som sexslaver. Det mest kjente eksempelet er en kongressmann som tok til seg ei ni år gammel jente og misbrukte henne seksuelt gjennom lang tid. Han ble tatt og dømt i 1998, så det går an å gjøre noe med problemet, sier Elena Carballo ved rådet for barns velferd i Manila.

Boy satt bort

Ingen tror at Boy Zobel (7) er solgt. Han var neppe verdt så mye, siden han bare var fire da han ble funnet forlatt utenfor sosialkontoret. Han har skaffet seg en matmor som tar seg av ham, og får en slant av en frivillig sosial organisasjon. Men livet på gata blant Manilas svakest stilte er ikke noe liv for svake mennesker. Det vet Boy Zobel.

- Jeg er på leting etter mamma og pappa. Men jeg husker dem ikke, så det er ikke lett å finne dem, sier Boy Zobel, som tjener til livets opphold med å vaske frontruter i Manilas stillestående, kvelende trafikk.

Boy Zobels virkelighet er Ruten Taylan og hans familie lykkelig uvitende om. Men det er likevel en sammenheng mellom familien Taylan og den lille vindusvaskeren i Manila. For Boy Zobel kan meget vel være født i en provins som Kabayan, av foreldre som Masuline og Ruten, som hadde tatt til Manila for å rømme unna den provinsielle fattigdommen, bare for å havne i den mye verre fattigdommen i en storby som Manila.

Utdanning

Det er vakkert som i en turistbrosjyre langs stien ned til familien Taylans hus. Stien bukter seg mellom palmer, grøderike frukttrær, forskremte høner og morske hunder. Aller nederst i skråningen, der risåkrene begynner, ligger huset til familien på sju: Ei lita hytte med stråtak på under 20 m{+2}.

- Det viktigste for oss er at ungene skal få gå på skole, sier Ruten. Ruten bedyrer at han skal beholde de fem ungene hjemme til de er 16 og ferdige med ungdomsskole. Men han sier han kjenner mange fattige som ham selv som har sendt ungene hjemmefra da de var 12.

- De må ut for å tjene penger, sier Ruten. Han vet hva penger er, og har nettopp måttet punge ut med to ukeslønner - litt over 200 kroner - for å registrere sine fem barn. Det er tre grupper barn som ofte ikke blir registrert i et land som Filippinene. Det er barn av urbefolkningsforeldre, som ofte bor så langt unna nærmeste senter at de må gå flere dagsmarsjer gjennom jungelen for å kunne registrere barna. Det er barna til de aller fattigste i storbyslummen. Og det er barn født utenfor ekteskap.

- Det er en stor skam å ikke ha farens familienavn. Derfor er det vanskelig å registrere barn av alenemødre, sier Rebecca Patalen, som leder et prosjekt for registrering av barn i Manila. Filippinene har i dag Asias største befolkingstilvekst, med 2,5 prosent. Streng katolisisme og kirkens kampanje mot prevensjon, og fedre som stikker av fra elendigheten, gjør at det er mange barn av alenemødre i et land som Filippinene. Blygheten rundt disse spørsmålene gjør at Ruten bare rødmer når Dagbladet konfronterer ham med problematikken. Før han sier:

- Nei, fem barn er vel nok.

ENDELIG PAPIRER: De viktige papirene fylles ut i Kabayan. Det er en stor dag for mamma Rogelyn og resten av familien Kabayan.
VANLIG DAG: Boy Zobel greier seg for det meste selv, og tjener til livets opphold med å vaske vindusruter i storbyen Manila.
IKKE TIL SALGS: Ruten Tayan utenfor skuret der han bor med kone og fem barn. Mange fattige jordarbeidere selger barna sine fra de er ni-ti år. Men Ruten og Marline bedyrer at Rogelyn (11), Adela (9), Rowena (7), Anamae (4) og Nir (ni mndr.) ikke er til salgs.