Pappa døde i Irak-krigen

Like før den britiske majoren Jason George Ward måtte dra til Irak-krigen, oppdaget May-Helen Forsberg at hun var gravid. Sønnen bærer farens navn - men de vil aldri møtes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO/BUGØYNES (Dagbladet): Mamma May-Helen Forsberg (31) løfter opp lille Jason og smiler. Sønnen på tre måneder ser mot mamma med store øyne. En dag må hun fortelle lille Jason historien om pappa som døde i Irak-krigen.

Det har gått over et halvt år siden major Jason George Ward (34) omkom i en helikopterstyrt i Kuwait. Hjemme i en ettroms leilighet i Oslo steller May-Helen Forsberg sønnen Jason på gulvet. På bordet ligger et fotoalbum.

- Det er viktig for meg å ha en historie å fortelle Jason når han blir gammel nok. At han skal føle at han vet noe om sin far og hvorfor han døde, forteller May-Helen.

DA SØNNEN KOM

til verden, hengte hun opp et bilde av faren i den lille trillesenga på Ullevål sykehus. Under svangerskapet var det vanskelig å tenke framover. Hun hadde vært deprimert, sint og bitter. Blitt kvalm når hun så bilder av George Bush eller Tony Blair på tv. Først nå, etter at lille Jason ble født, klarer hun å tenke framover.

- Jeg tenker fortsatt mye på hvorfor. Jason var overbevist om at det var masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det var det han fryktet mest. Det er klart man føler seg lurt. De fant ikke disse våpnene, men min sønn får aldri se sin far, sier May-Helen.

Finnmarksjenta May-Helen Forsberg traff den britiske majoren Jason George Ward i Oslo for snart to år siden. Hun jobbet som operasjonssykepleier ved Rikshospitalet. Han fortalte at han gikk på et kurs på Akershus festning i Oslo.

- Verden trenger flere som Jason. Ikke færre. Han var morsom å være sammen med. En åpen person med masse selvironi. Han fikk lett venner og tok vare på dem rundt seg, sier May-Helen.

DE TO BLE FORT ET PAR

og snakket om ting de skulle gjøre i framtida. Om fottur i Jotunheimen denne sommeren og om Nord-Norge og Finnmark, der May Helen er oppvokst. For første gang på mange år levde major Ward et tilnærmet sivilt liv. Samtidig fulgte han hele tida med i verdensbildet.

- Første gangen det virkelig gikk opp for meg hva jobben hans egentlig innebar, var da Afghanistan-krigen blusset opp. Vi hadde en heftig diskusjon. Han forklarte at det var slik han levde. Han kunne ikke være sikker på hva han skulle gjøre i framtida. Det var vanskelig for meg å godta at han bare kunne bli kommandert. At han plutselig bare skulle forsvinne til en konflikt i et annet land, sier May-Helen.

På nyåret ble det alvor. Jason Ward ble kalt ut i Irak-krigen. De siste månedene før han reiste til de alliertes base i Irak, pendlet han mye mellom England og Oslo.

Bare få dager før avreise fikk han vite at han skulle bli far.

- Det var et vanskelig tidspunkt for oss begge. Mye var uavklart om framtida og vi trengte begge tid til å venne oss til tanken. Jeg tror at jobben var noe av det Jason synes var mest vanskelig i forhold til det med familie. Jason likte ikke at andre var bekymret for ham. Han var veldig opptatt av å holde god kontakt med familie og venner, sier May-Helen.

DEN 14. JANUAR I ÅR

snakket de to sammen for siste gang.

- Han sa hele tida at jeg ikke skulle være bekymret. Han var mer redd for de unge soldatene som skulle gå i fronten. Han forklarte at det kunne bli lenge til vi snakket sammen igjen. Jeg måtte ikke være bekymret hvis jeg ikke hørte noe, sier May-Helen.

De neste månedene holdt de kontakten via e-post. Da May-Helen var på ultralyd i slutten av februar, fikk hun vite at hun ventet en gutt.

- Jeg skrev en e-post, og fikk tilbake svar med forslag til navn. Han foreslo George, som var et familienavn, sier May-Helen.

Siden han var 15 år gammel, hadde Jason Ward hatt lyst til å bli soldat. Han vokste opp i Devon i Sør-England og gikk på kostskole som barn. Til May-Helen fortalte Jason om en lærer som betydde mye for ham og hans karrierevalg. Han var stolt over jobben sin.

- Han sa at han aldri ville bli noen skrivebordsmajor. Han ville være ute sammen med soldatene. Ikke gjemme seg på et kontor, forteller May-Helen.

FREDAG 21. MARS

omkom satte Jason Ward seg inn i et amerikansk Sea King-helikopter. Noen minutter seinere gikk det galt. Sammen med 11 andre omkom Jason Ward.

May-Helen husker at hun så tv-bilder fra ulykka, men hun ante ikke at faren til hennes barn var blant de omkomne.

- Det er rart å tenke på i ettertid. Jeg så ulykka, men fordi det var et amerikansk helikopter, tenkte jeg ikke over at Jason kunne være om bord, sier May-Helen.

Hun fortsatte derfor å sende e-post til Jasons adresse. Hver gang hun ble redd, tenkte hun på det han hadde sagt om at hun ikke skulle bekymre seg. På tv så hun bildene av kistene som ble flydd til Storbritannia og familiene som sørget. Da hun etter tre ukers tid fikk e-post i retur, tenkte hun ikke så nøye over det. Han hadde jo sagt at det kunne gå lenge mellom hver gang de hadde kontakt. Noen dager etter ringte telefonen.

- Jeg husker bare at det ringte en mann som het Matthew som sa han var en venn av Jason i Oslo. Jeg hørte på stemmen hans at noe var galt. Jeg nærmest tvang ham der og da til å si hva som hadde skjedd, sier May-Helen.

Kort tid etter tok hun imot Matthew og en kvinne i leiligheten på St. Hanshaugen. De fortalte at de hadde prøvd å finne henne lenge, men at de ikke hadde glemt en bokstav i etternavnet hennes, og at de derfor hadde brukt lang tid på å finne henne. Hun husker ikke så mye av det som skjedde videre. Samme kveld bestilte hun flybillett til Finnmark. Da hun landet på flyplassen i Kirkenes seinere på kvelden, ble hun kjørt rett til sykehuset.

- Jeg hadde store smerter i magen - kynnere. De var redd at fødselen skulle settes i gang. Jeg ville ikke være der, men legene holdt meg igjen i et døgn, sier May-Helene.

Selv har hun vokst opp i Varangerbotn i Nesseby kommune. Fra sykehuset reiste hun til Bugøynes der mor Randi nå er bosatt.

- Jeg viste nok ikke selv hva som var best for meg, men da jeg kom inn døra hos mamma, slappet jeg mer av. Vi snakket mye sammen. Jeg følte meg alene, og det var vel derfor det var så godt å snakke med mamma, sier May-Helen.

DE NESTE MÅNEDENE

ble rare. Rett før hun fikk dødsbudskapet, hadde hun for første gang i svangerskapet følt at ting hadde begynt å falle på plass. Hun hadde begynt å venne seg til tanken, og følte at Jason også tenkte slik. Nå sto hun alene tilbake.

- Det som er rart i en slik situasjon, er at man umiddelbart begynner å tenke praktisk. En av de første tankene som slo ned i hodet på meg var: Kanskje trenger jeg en advokat?

Hun satte seg ned og skrev e-post i alle kanter. En norsk advokat satte henne i kontakt med The Royal British Legion - en organisasjon for britiske soldater og deres pårørende.

- Det var vanskelig å orientere seg i forhold til hvilke rettigheter man hadde. Jeg og Jason var jo ikke gift og det var uklart hvilke rettigheter sønnen vår hadde, sier May-Helen.

Hun er i dag takknemlig for den hjelpen hun har fått i Storbritannia. Noen av pensjonene er i orden. Andre er under behandling i påvente av en DNA-analyse.

- Jason er så lik faren sin at jeg kunne vel nesten bare sendt med et bilde. Klart det er ekkelt at man stiller spørsmål ved slike ting. Litt unødvendig er det kanskje, men det gir jo svar til dem som eventuelt måtte lure.

FULLT SÅ LETT HAR

det ikke vært å møte det offentlige i Norge. Problemstillingene har vært ukjent, og svarene har spriket i alle retninger.

- Det hele toppet seg da en saksbehandler oppfordret meg til å skrive ukjent far i papirene fordi saken da ville bli lettere å saksbehandle. Kan du tenke deg hvordan det føles å møte et offentlig kontor som gir slike svar? Jeg ringte rett til sjefen for utenlandssaker. Først da kom det hele inn på et riktigere spor. Denne prosessen har tappet meg for mye krefter. Jeg synes synd på dem som er avhengige av det offentlige for å få hjelp i dette landet.

I leiligheten på St. Hanshaugen ligger mor og barn side om side i senga. Stellebordet er på golvet, og det er dårlig med plass til alt utstyr. Tankene om Jasons framtid er mange.

- Jeg vet jo at han vil vokse opp uten en pappa. Det som er viktig for meg, er at han skal vite mest mulig om sin far. Jeg har samlet all informasjon om Jason fra engelske aviser. I tillegg er jeg opptatt av ulykken. Hva skjedde egentlig? Jeg tror det er et slikt spørsmål alle ønsker svar på.

Hun har fått tilsendt noen rapporter fra ulykkeskommisjonen til Royal Marines. Hun har laget et album med bilder av den lille og store Jason. Det siste bildet hun har er tatt når major Jason Ward blir intervjuet av en britisk tv-stasjon like før ulykken.

MAY-HELEN TRAFF ALDRI

Jasons familie før ulykken. I etterkant har de brevvekslet. Lille Jason har fått tilsendt gaver i posten. Samtidig har det nok vært rart for Jasons familie å få beskjeden om at han har en sønn i Norge.

- De kjenner jo ikke meg og vet jo ikke hva jeg og Jason hadde sammen. Det er naturlig at dette vil ta litt tid. Mest av alt sørger de jo over tapet av en sønn de var veldig glad i. Jeg vet også hvor mye familien betydde for Jason, sier May-Helen.

Søndag for ei uke siden ble lille Jason døpt i kapellet i Karlebotn, der May-Helen har vokst opp. Han fikk navnet etter sin far og heter Jason George. Foreløpig har han mors etternavn, men når DNA-analysen foreligger, vil han bære hele farens navn.

- Jeg synes det var mest riktig. Min sønn er halvt engelsk, og jeg er opptatt av at han skal ha kontakt med England. To nære venner av Jason tok kontakt da de fikk høre om meg. De har fortalt mye som jeg vil fortelle videre til min sønn. De har også sagt ja til å være gudfedre for Jason. Det setter jeg stor pris på.

MAJOR JASON WARD

ble hedret med en militær begravelse. May-Helen visste ikke på det tidspunktet at han var død og fikk derfor ikke vært til stede. Det synes hun er tungt i dag.

- Det ville nok vært veldig rart å være der. Samtidig føler man at man har et behov for å få tatt farvel. Før man er oppe i situasjonen selv, tenker man kanskje ikke så nøye over det. Nå skjønner jeg veldig godt hva folk mener når de sier at det er viktig å ha et gravsted å gå til.

En gang i framtida håper hun at hun kan ta med sin sønn til stedet der asken etter Jason ble spredd.

- Akkurat det tror jeg kan bli fint. Jason hadde selv bestemt at det skulle gjøres slik. Selv om han ikke snakket så mye om det, hadde han nok tenkt tanken på at han hadde en jobb som var farlig. At han kunne dø et sted ute i verden. Langt fra dem han var glad i.

Når May-Helen tenker tilbake på det siste året, er det en ting hun kunne ønske var annerledes. Hun ville så gjerne ha snakket med Jason bare en gang til.

- Det er noen spørsmål jeg skulle stilt som jeg aldri vil få svar på. Og det er mye jeg ville fortalt ham. Jeg er helt sikker på at han ville blitt en omsorgsfull og god far. Venner av ham fortalte meg at han en kveld like før ulykken skrev en lang e-post til meg. Han fikk aldri sendt den. Vi får aldri vite hva som sto der.

PÅ HELSESTASJONEN: Svangerskapet og fødselen var en stor påkjenning for May-Helen Forsberg. Hennes egen lillebror fulgte henne under fødselen. Her er Jason og mamma på helsestasjonen på St. Hanshaugen.<!--/BTEK3--><!--BTEK4-->
MANGE SKJEMA: Etter at lille Jason kom til verden, har mamma fått en rekke skjema og spørsmål fra det offentlige. Mens hun er på besøk hjemme hos sin mor i Bugøynes, kommer et brev med informasjon om DNA-testing.<!--/BTEK5-->
TRILLETUR: Etter at hun fikk vite at barnefaren var omkommet i en ulykke, reiste May-Helen Forsberg hjem til sin mor i Bugøynes i Finnmark. Også etter fødselen har May-Helen vært flere turer nordover. <!--/BTEK4--><!--BTEK5-->
MINNE OM PAPPA: Jason George Ward var stolt av å bære uniform og bestemte seg allerede i 15-årsalderen for å bli soldat. <!--/BTEK1--><!--BTEK2-->