Paradiset - et helvete

Endeløse sandstrender, bambushytter, palmer som bøyer seg svakt i den varme sjøbrisen, ro og vennlige smil fra en lokalbefolkning som tilsynelatende ikke mangler noe. Fjernt fra verdens ondskap. Et paradis. Slik har øyene i Stillehavet vært framstilt både i litteraturen, kunsten og reiseskildringene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Opprør, blodige stammefeider, drap, voldtekter, fattigdom, undertrykkelse og forsøpling har for all overskuelig framtid knust myten om det gode liv på øyene i Stillehavet.

Kupp og kriger

  • Salomonøyene hersker det nå borgerkrigsliknende tilstander mellom rivaliserende etniske grupper.
  • Fiji holder kuppmakeren George Speight fortsatt landets statsminister og 26 parlamentsmedlemmer som gisler, selv om fire ble sluppet fri lørdag. De har sittet fanget i over én måned i parlamentsbygningen. Speight og hans tilhengere har forlangt at ingen andre enn ekte fijianere skal styre øyriket. Statsministeren, Mahendra Chaudhry, er etnisk inder, i likhet med 41 prosent av befolkningen på Fiji, og fikk bred støtte i det første virkelig demokratiske valg som ble avholdt på øya.
  • Papua Ny-Guinea er stammekriger og voldelige gjenger i ferd med å kaste landet ut i anarki.
  • Samoa ledes av et regime så undertrykkende at politiske observatører sier at styreformen får «det kommunistiske Albania til å framstå som en feriekoloni».
  • Vest-Papua forlanger en stadig mer høylytt selvstendighetsbevegelse at denne delen av øya skal få sin uavhengighet fra Indonesia. Indonesia er imidlertid forberedt på å sette hardt mot hardt hvis det skulle bli nødvendig, og kan risikere å bli involvert i en krig på øya, på samme måte som på Øst-Timor.

Gjennom mer enn 200 år har forfattere som Robert Louis Stevenson, maleren Paul Gauguin og filosofen Jean-Jacques Rousseau tegnet et bilde av sydhavsøyene som tropiske utposter hvor noble innfødte levde et harmonisk liv uten strev, sult og uten seksuelle hemninger, en myte som har levd i beste velgående helt fram til i dag.

- Men slik har det aldri vært, sier den australske historikeren Clive Moore til den britiske avisa Independent.

Selv før europeerne oppdaget øyene i Stillehavet, var ikke øysamfunnene noen Edens hage. Tvert om var samfunnene i Polynesia voldelige, med hyppige kriger, kannibalisme og menneskeofring.

Barn som blink

- På Fiji var det vanlig å skjære ut tunga på stammehøvdinger som hadde tapt i krig, og spise tunga mens den overvunne høvding så på. De «døpte» nye båter ved å rulle dem på sjøen over mennesker i stedet for tømmerstokker. Det var heller ikke uvanlig at man bandt barn til masta som blink for øvelsesskyting, sier Moore.

Om livet var preget av brutalitet før europeerne kom, ble det ikke bedre etterpå. Selfangere, hvalfangere og sjørøvere plyndret naturressurser og det de innfødte måtte ha av verdisaker. Misjonærer ødela øyboernes åndelige og kulturelle liv, mens kolonistene gjorde dem til slaver på sukker- og kopraplantasjene.

Atomforurensning

Til gjengjeld brakte europeerne med seg syfilis, kopper og andre sykdommer som rammet befolkningen svært hardt.

Andre verdenskrig gikk også hardt utover øyene, og gjorde blant annet Guadalcanal og Pearl Harbor kjent over hele verden.

Etter krigen sørget vestlige land for en betydelig forurensning på øyene. De franske underjordiske atomsprengningene på Mururoa-atollet, som pågikk helt fram til midten av 90-åra, bidro kraftig til det.

I 1980-åra bidro etniske uroligheter til flere statskupp, to på Fiji og et på Vanuatu. På Samoa og Tonga hersker en slående fattigdom sammen med totalitære regimer. På Tonga står fattigdommen i kontrast til kongefamiliens overdådige livsstil, som blir sammenliknet med pengebruken til Ferdinand og Imelda Marcos.

Arven fra misjonærene er en del av det totalitære styresettet på Samoa, der folk som ikke møter fram til den obligatoriske gudstjenesten blir arrestert, bundet sammen og dratt gjennom landsbyen som krøtter på vei til slaktebenken.

Selv om statskupp og stammekriger enkelte steder ikke hører til dagens orden, som på Cookøyene, sørger naturkreftene for å gjøre livet vanskelig. Sykloner, jordskjelv og tidevannsbølger er en del av livsrytmen på Stillehavsøyene. Boliger blir slått til pinneved, og veier blir vasket bort i syklonsesongen. Enkelte av øyene, som Tuvalu, er i ferd med å synke i havet som følge av klimaendringene.

Paradis

«Jeg trodde jeg var kommet til Paradis... snart gikk våre menn omkring på øya uten våpen, og ble invitert inn i øyboernes hjem hvor de ble tilbudt mat og unge piker.»

Slik skrev den franske oppdageren Louis-Antoine de Bougainville om sitt besøk på Tahiti på 1800-tallet.

Han var en av mange oppdagere som bidro til å skape forestillingen om Stillehavsøyene som et paradis - et paradis som ikke finnes i dag, og som heller ikke fantes for 200 år siden.