Paradokset Jagland

Det er et gryende opprør i Thorbjørn Jaglands rekker. Fire dager før valget reiser flere ordførere debatt om partiets lederskap. Om dette kan man si to ting: Det representerer en ufattelig illojalitet, og det strider mot skikk og bruk i Arbeiderpartiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det som så langt har kjennetegnet Arbeiderpartiet under Jagland, er jo at det ikke har vært noen debatt om partiledelsen. Men det har også egentlig vært stille om sakene. Mens hans forgjengere - som Hege Skjeie viser i sin nye bok «Vanens makt» - hadde store strategiske utfordringer knyttet til det å holde partiet samlet, har Jagland stått for åpenhet mot alle tenkelige opposisjonelle grupper. Han er den første partileder etter Murens fall og har ingen venstrefløy som vil flørte med SV. Det nye Nato splitter alle, også SV, men sannelig også Høyre. Francis Sejersted står på samme kritiske Nato-opprop som fredsforskeren Nils Petter Gleditsch.

  • Europapolitikken kan dukke opp igjen når som helst, naturligvis. Men der arver han den «uenighetskontrakten» som han laget sammen med Gro før 1994. Jagland har ellers vært dyktig til å bygge koalisjoner og har inntil onsdag sluppet bakholdsangrep. Han pasifiserte miljøopposisjonen da han tok gasskraften ut av forrige stortingsvalg, og han har manøvrert mesterlig rundt Øvre Otta. Da han dannet regjering, balanserte han det trauste, Ranveig Frøyland, med det uortodokse, Anne Holt. Og selv om Det norske hus var et høyst uferdig prosjekt for tre år siden, ble det øyeblikkelig knyttet forhåpninger til at det representerte grep for en ny tid. Når han så også har LO-sjefen på laget, er det lite igjen som kan skape bry innad. Han har ingen hvilende vulkan som Haakon Lie på Youngstorget, slik Gerhardsen hadde, ingen farlig bøttekottbestyrer som Rolf Hansen, som Bratteli. I det hele tatt: Det er slutt på demokratisk sentralisme, simpelthen fordi det finnes andre organisasjonsmetoder.
  • Derfor står vi overfor det jaglandske paradoks. Helt fram til Gro Harlem Brundtland var det en forutsetning for å lykkes utad at lederen hadde full kontroll innad. Når Jagland likevel ikke får det til, må vi søke forklaringen utenfor partiet. Som regjeringssjef måtte han se på at sak-til-sak-samarbeidet smuldret opp i Stortinget. Han måtte stadig sette til side sin politikk fordi det ble flertall for de andres. Men i stedet for å søke å disiplinere stortingsflertallet, appellerte han til velgerne. Det er greit nok, men tallfestingen til 36,9 var en blunder. Samtidig greide Anne Enger Lahnstein å virkeliggjøre sin kongstanke ved å samle sentrum. Det behøvde heller ikke å være noen katastrofe for Ap, for det inngikk i Annes visjon at sentrum skulle samarbeide til venstre, selv om hun var påpasselig med å kalle det «blokkuavhengig». Men det verken hun eller Jagland trodde var mulig, var at Kjell Magne Bondevik tok med seg den borgerlige nissen inn i regjeringskontorene. Jagland satt i saksa, men også Anne, som er dømt til å danse Høyre-dansen resten av stortingsperioden.
  • Det er ingen katastrofe for Arbeiderpartiet å være ute av regjeringskontorene. Det har jo vekslet siden 1963. Men det er problematisk å ha en leder som er god innad, men som ikke sanker stemmer fordi han ikke behersker de andre arenaene. Av dem er mediene den viktigste. For mens partiet taper i betydning, øker betydningen av handlinger i den åpne sfæren. Hvordan takler så Jagland at en håndfull ordførere kort før valget gjennom mediene forlanger debatt om ledelsen? Jo, han velger taushet. Men det gjør uendelig dårlig inntrykk på TV-skjermen, og øker bare presset som nå blir satt inn. Jeg er overrasket over at Jagland ikke har skaffet seg en mediestrategi for slike kriser, han burde jo ha lært noe av Rød-Larsen og Faremo-sakene.
  • I dag springer massemedial suksess eller fiasko ut av måten politikerne opptrer på i forhold til mediene. Carl I. Hagen har suksess på denne arenaen. Pressens forhold til Jagland har vært problematisk siden Rød-Larsen-saken. Hans innsats som koalisjonsbygger og fornyer, hans perspektiver på den postmoderne og globaliserte virkelighet legges det liten vekt på. Men hans taktiske feilgrep blir ikke bare rapportert, men forstørret. Og hans egen evne til å yte noe i forhold til mediene er åpenbart svak. Under valgkampen har det vært konkurranse mellom Jagland, Hagen og Jan Petersen om hvem som har lært mest av Tony Blair i skolepolitikken. Jagland burde nok heller ha lyttet til Blair som mediekommunikator.