Paris – Berlin igjen

Europas snåleste par har igjen funnet sammen, etter misforståelser og sidesprang, for å forsvare en sosial markedsøkonomi mot anglosaksisk kapitalisme, skriver Einar Hagvaag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): Nicolas Sarkozy kunne igjen smile, omfavne og klemme den litt flaue og sjenerte Angela Merkel i Berlin forrige torsdag. Det er åpenbart for alle hvor dårlig den lille, hvileløse, katolske og latinske gutten passer sammen med den nøkterne, ordknappe og litt tilbaketrukne tyske jenta. Men nok en gang overøste den franske presidenten den tyske forbundskansleren med ros og smiger:

– Du ser, Angela, vi er enige om alt, vi har ikke behov for råd fra de gamle!

Alle lo. 90 år gamle Helmut Schmidt, tidligere forbundskansler, og 83 år gamle Valéry Giscard d’Estaing, tidligere president, har ikke kunnet la være å leke gamle, vise menn idet de klager over for svake bånd mellom Paris og Berlin.

Gjennom den økonomiske krisa har den handlingskåte Sarkozy stått mot den forsiktige Merkel. Hun sto imot en felles redningspakke i EU for bankvesenet. Hun, med den største økonomien i EU, ville ikke ha noen «økonomisk regjering» for eurolandene, særlig ikke med Sarkozy som selvutnevnt «president». De fikk ikke til felles tiltak for tysk og fransk bilindustri. Da Sarkozy forrige halvår satt med presidentskapet i EU overøste han Merkel med overraskende og uforberedte utspill. Så dro han til statsminister Gordon Brown i Storbritannia og så ut til å skape en akse Paris – London, uten å ta med Merkel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nå er det andre toner igjen. Merkel roste Frankrikes gjeninntreden i NATOs felleskommando som «en modig avgjørelse». Tyskland har aldri likt å måtte velge mellom USA og Frankrike i sikkerhetspolitikk. I den økonomiske politikken er de nå enige om å samordne tiltakene. Og kanskje viktigst av alt: Paris og Berlin er enige om at den ene ikke skal finne på noe uten å varsle den andre. Det er en klar innrømmelse fra Sarkozy.

Det finnes et grunnleggende sammenfall i synet på økonomisk politikk mellom Merkel og Sarkozy. Både kristeligdemokratene og sosialdemokratene, som regjerer sammen under Merkel, står med ulike utgangspunkt for en sosial markedsøkonomi, i motsetning til hva Merkel kaller en «anglosaksisk kapitalisme». Det samme gjør Sarkozy, noe han fikk bekreftet hos Brown. I valgkampen lovte Sarkozy å moralisere kapitalismen, han sto fram som en «kapitalismens Martin Luther». Sarkozy og Merkel vil regulere og føre tilsyn med finansmarkedene. De to presset skatteparadisene Andorra, Liechtenstein og Belgia til å oppheve bankenes hemmelighold i tilfeller av grunngitt mistanke om skatteunndragelse, og nå fortsetter de presset mot Sveits, Luxemburg og Østerrike ved å true med svartelisting. Paris og Berlin anslår skattesnyteriet til mellom 20 og 50 milliarder euro i året.

Både Tyskland og Frankrike nøler med å sprøyte inn mer penger i økonomien enn hittil, henholdsvis 50 og 26 milliarder euro. Tyskerne er allergiske for gjeld, underskudd og prisstigning. Sarkozy har så mye gjeld og underskudd at landet snart bryter reglene for eurosamarbeidet. Begge vil først se om tiltakene virker.

Brown, som har et øye til verdens største finansmarked i City i London, er mindre opptatt av tilsyn og reguleringer. Brown og president Barack Obama i USA og har valgt å pøse på med offentlige penger for å få opp etterspørselen blant forbrukerne og øke kjøpekrafta. Merkel og Sarkozy sier at deres sosiale sikkerhetsnett må regnes med som et tiltak for å opprettholde forbrukernes kjøpekraft. Begge er også mest opptatt av industrien og arbeidsplassene der, noe Brown ikke har.

Under EUs økonomiske toppmøte, i Brussel i går og i dag, og under toppmøtet i G-20, i London 2. april, ser vi to politiske syn på økonomien. Den «sosiale markedsøkonomien» på Kontinentet, med røtter i så vel velferdsstaten under Otto von Bismarck som gaullismen, der Staten og politikken har overoppsyn med økonomien, står mot den «anglosaksiske kapitalismen» på begge sider av Atlanterhavet, der markedet i større grad skal være sin egen vokter.

Naturligvis er det Sarkozy som målbærer det kontinentale synet klarest når han snakker om å både «reformere» og «revolusjonere» kapitalismen. «Vi vet alle hvor denne krisa begynte», sa han under et EU-toppmøte, og pekte mot USA. «Det er opplagt politikken og staten som må føre tilsyn med økonomien, noe annet er absurd», sa han videre.

Litt bakvendt anklages han nå i det skjulte fra USA for manglende handlekraft. Merkel synes hun har sett nok handlekraft. Nå har hun fått tilbake sin «franske Luther».