Parlamentsvalg og prestestyre

Hva er det så som gjør Iran spesielt? Hvordan er blandingen av prestevelde og demokrati?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Første runde av det iranske parlamentsvalget er avviklet. Den politiske debatten var intens forut for valget, og vel 70 prosent av 38 millioner velgere deltok. Det blir omkamp i april om en fjerdedel av de 290 setene i parlamentet. Den brokete koalisjonen av reformvennlige sikret seg flertall, mens det konservative forbundet for militante geistlige - som har dominert parlamentet de siste periodene - endte opp med under 20 prosent av mandatene. Gruppen av uavhengige representanter krympet til et tilsvarende nivå. I mange storbyer gjorde reformtilhengerne rent bord. I Teheran havnet 29 av 30 mandater i deres leir.

I distrikter med omvalg får bare de sterkeste kandidatene fra første runde delta. Mange steder vil reformister kjempe mot hverandre, og det er all grunn til å tro at reformistenes stilling vil styrkes ytterligere i april.

Valgordningen i Iran gir ikke en «rettferdig» fordeling av mandatene. Hvis den største politiske grupperingen får velgerne til å opptre disiplinert, kan den stikke av med hele blokken av mandater i byene - selv om grupperingen ikke skulle ha mer enn vel en fjerdedel av velgerne i ryggen. Dette tjente de konservative på tidligere, som den eneste organiserte kraft i en tid da politiske partier var forbudt. I dag slår ordningen tilbake, og forstørrer reformistenes seier. Teheran er langt fra en by uten konservative, men de står tilbake uten representasjon i den lovgivende forsamling.

For å forstå valgets betydning, er det nødvendig å ha det iranske styringssystemet og utviklingen de siste årene som bakgrunn. Kampen står om et parlament som stort sett ivaretar de samme funksjoner som i vestlige land. Størstedelen av tida går med til å behandle lov- og budsjettforslag. Statsbudsjettet utarbeides av president og embetsverk, men blir saumfart av fagkomiteene i parlamentet. De folkevalgte får seg også forelagt presidentens ministerliste, og voterer hver og en av dem inn i regjeringen. Tilliten kan trekkes tilbake, slik at presidenten må se seg om etter nye statsråder. Siden presidenten selv ikke er avhengig av parlamentets tillit er systemet ikke fullt ut parlamentarisk, men presidenten er helt avhengig av parlamentets samtykke for å få gjort noe særlig.

Presidenten er direkte valgt. President Mohammad Khatami sikret seg 70 prosent av stemmene i et valg med rekorddeltakelse den 23. mai 1997. Resultatet var overraskende. De fleste hadde regnet med at regimets mann og lederen for det konservative parlamentsflertallet, Ali Akbar Nateq-Nouri, ville være selvskreven. Nateq-Nouri frasa seg nylig gjenvalg til parlamentet, og unngikk dermed et nederlag som ville vært enda mer forsmedelig.

De store forventningene til hva Khatami skulle få til, har ikke blitt innfridd. Mye av grunnen er at han har hatt parlamentet mot seg; på felt etter felt har konservative krefter slått tilbake forsøk på oppmykning. En rekke nye restriksjoner har kommet i tillegg til de gamle.

Hva er det så som gjør Iran spesielt? Hvordan er blandingen av prestevelde og demokrati? To forhold er av særlig betydning for å forstå regimets islamske karakter, nemlig «prinsippet om åndelig lederskap» ( Velayat-e Faqih ) og fullmaktene som er lagt til «Overhuset» Vokternes råd.

Irans statsoverhode og åndelige leder ayatolla Ali Khamenei etterfulgte revolusjonens ubestridte frontfigur - ayatolla Khomeini - i 1989. Khamenei forventes å sitte livet ut, til tross for at mange mener han mangler forgjengerens karisma, kvalifikasjoner og overbevisningskraft. Statsoverhodet pekes ut av en «ekspertforsamling» på 86 geistlige. I motsetning til gruppen av kardinaler som velger den katolske paven, er det her tale om en folkevalgt forsamling. Valg på ekspertforsamling ble sist avholdt høsten 1998. Reformvennlige slapp med få unntak ikke til som kandidater, så resultatet var gitt på forhånd.

Posisjonen som åndelig leder omfatter langt mer enn symboler og arbeid med religiøse spørsmål. De sistnevnte kan i og for seg være viktige nok, i og med at lederens anvisninger ofte kan ha avgjørende betydning for hvilke saker lovgiverne setter på den politiske dagsordenen, og for hvordan de løses. Av lederens verdslige fullmakter bør det nevnes at han er øverstkommanderende for de væpnede styrker og at han utnevner personer til en rekke nøkkelstillinger. Det gjelder toppene for de tre våpengreinene, revolusjonsgarden, domstolene og kringkastingsmonopolet, foruten de geistlige medlemmer av Vokternes råd.

Vokternes råd har kun tolv medlemmer. Én halvpart er ayatollaer utpekt av lederen og den andre fremstående rettslærde utpekt av parlamentet etter forslag fra domsmyndigheten. Direkte eller indirekte kontrolleres rådet med andre ord av ayatolla Khamenei. Vokternes råd har to funksjoner. For det første skal det kontrollere at alle lover som vedtas av parlamentet er i samsvar med konstitusjonen og - viktigst - med islamsk lære. Hvis vokterne nedlegger veto mot en lovbestemmelse, og parlamentet står på sitt, kommer et større meklingsorgan inn i bildet for å løse floken. Alle medlemmene av dette organet er imidlertid utpekt av den religiøse lederen.

For det andre har Vokternes råd som oppgave å vurdere kvalifikasjonene til alle kandidater som ønsker å stille til valg. Rådet tar sin beslutning på bakgrunn av en lang serie kriterier: kandidaten må ha iransk statsborgerskap, videregående utdanning, god helse og godt omdømme. Hun eller han skal være rettroende muslim, og må slutte seg til prinsippet om åndelig lederskap. Enkelte av kriteriene gir som vi forstår rik anledning til å utøve skjønn. Vokternes råd er ikke pålagt å begrunne overfor den enkelte hvorfor et kandidatur blir avvist, og avgjørelsen kan ikke ankes. I tillegg var det bare tillatt å drive valgkamp i én uke før valget, og det var kraftige restriksjoner når det gjaldt størrelse og design av valgplakater. Dermed ligger det an til at personer som velges kan bli underkjent på nokså tynt grunnlag også etter valget.

Ved årets parlamentsvalg ble - etter mye strid og offentlig debatt - rundt 600 forhindret fra å stille, mens vel 5200 håpefulle til slutt sto tilbake. En fjerdedel av de avviste fikk ikke delta fordi de tilhører politiske grupperinger som vil innføre et helt ordinært demokratisk styresett.

Irans økonomi er i dag verre enn noensinne. Arbeidsledigheten er omfattende, og alle økonomiske indikatorer peker feil vei. Investeringer utenfra uteblir. På det økonomiske området har president Khatami langt fra lyktes, og mange løfter fra forrige valgkamp er gjort til skamme. Påvisningen av dette sto sentralt i valgkampen til de regimetro. Likevel har dette ikke hindret bred mobilisering av velgerskaren til fordel for Khatamis allierte. På samme måte som tilfellet var da Khatami ble valgt i 1997, regner en med at det er de unge, kvinnene og de fattige i byene som i særlig grad har sluttet opp om reformkandidater.

Vil det så bety noe om sammensetningen av parlamentet skifter? På den ene siden er det klart at maktens kjerne ikke er utfordret - ikke direkte. Ayatolla Khamenei sitter trygt på kort sikt, med geistlige forbundsfeller i de fleste nøkkelposisjoner. Det er dessuten svært vanskelig å endre den iranske konstitusjonen; det krever lederens aktive medvirkning, og ligger ikke i parlamentets hender. På den annen side vil et reformflertall i parlamentet gi et helt annet press bak de mer liberale synspunktene president Khatami har målbåret. Mange tyngende restriksjoner kan oppheves, og kontakten med omverdenen intensiveres. Ved å gå lovveien kan retten Vokternes råd har til å sile kandidater, begrenses.

Samtidig må vi huske at begge fløyene som dominerer iransk politikk i dag, de reformvennlige og de konservative, beveger seg i et ideologisk landskap som ligger et godt stykke unna våre forestillinger om demokrati og menneskerettigheter. Begge fløyene er klerikale, og har hittil vist liten vilje til å innrømme sekulære dissidenter fulle politiske rettigheter.