Part i saken

Hva hjelper det at noen kvinner blir sjefer når andre fortsatt må vaske opp etter dem?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIST GANG

ble det med trusselen. I 1994 truet det feministiske nettverket Stödstrumporna i Sverige med å stille en egen kvinneliste ved valget. Det skremte de etablerte partiene til å kvotere inn kvinner på sine lister, og resultatet ble 40 prosent kvinner i Riksdagen og en regjering med halvparten kvinner. Men revolusjonen stoppet der. Som i Norge ble illusjonen om at likestilling var oppnådd, likestillingens verste fiende.

Ti år seinere vil feministene starte eget parti. Sveriges tidligere likestillingsminister Margareta Winberg mener at «eländet» er verre enn noensinne. I et manifest oppfordrer hun kvinner til å gjøre opprør og nekte å drive 24 timers omsorg gratis eller for lav lønn. Tenk mer på deg selv! Ta plass!

MANIFESTET

kunne vært skrevet for 30 år siden i nyfeminismens tidsalder. Forskjellen er at den gangen erkjente kvinner at det var grove skjevheter mellom kjønnene når det gjaldt økonomi, arbeid og omsorg. Feminisme er bevisstheten om at disse skjevhetene eksisterer og et ønske om å gjøre noe med det. Nå er det knapt en framgangsrik kvinne som lar seg intervjue uten å måtte understreke at hun ikke er feminist, til tross for at hun må være den første til å se maktubalansen.

MEN KVINNERS

relative suksess i politikken og etter hvert næringslivet skygger for at lite er forandret lenger ned i systemet. Selv om det er kjedelig stadig å måtte minne om det, har Norge et av de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder i verden. Søknader til utdanning viser at det heller ikke vil forandre seg i overskuelig framtid. Jenter ønsker fortsatt å utdanne seg til lavlønnsyrker som er fysisk utmattende. Tidsbruksundersøkelser viser at kvinner fortsatt tar hovedansvar for omsorg og husarbeid. Det er greit å minne om når noen stirrer seg blind på en bikini.

Kanskje er det riktig som professor Berit Ås sa i Dagbladet i går at det er like relevant å kalle det klassekamp som kvinnekamp. Likevel er kjønnsaspektet påfallende lite framme i politikken.

DET ER ET SUG

etter feminisme, påstår Helle Vaagland, en av redaktørene for Råtekst, som utløste forrige runde likestillingsdebatt. Og nå lanseres en ny utgave av gamle Kvinnejournalen med det mer tidsriktige navnet FETT (feministisk tidsskrift). Ingenting er bedre enn om likestilling blir fett, ass.

Men til sist handler likestilling om makt, og da må kampen tas der makta er. Det er ikke i et parti, men alle partier. Det er bare å følge oppfordringen: Ta plass! Men ikke lukk dørene.