Parti for folk flest?

De klassiske skillelinjer blant norske velgere viskes ut og nye kommer. Fremskrittspartiet er partiet som passer best inn i det nye mønsteret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET HØRER TIL

min generasjons barnetro at de politiske skillelinjene går langs Langfjella. I vest var det synet på sprit, språk og synd som avgjorde hvordan man stemte. Velgerne var for avhold, nynorsk og Gud og stemte på partiene i midten - Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Dette var den norske motkulturen som sto for andre verdier enn byverdiene, der skillelinjen gikk mellom borgerskap og arbeiderklasse, Høyre og Arbeiderpartiet. Og vel å merke: Utkantkulturen sto sterkt, den hadde sin egen elite og den har seiret i en rekke folkeavstemninger om sentrale politiske spørsmål til og med 1994. Derfor greide aldri Høyre og Arbeiderpartiet å få noe godt tak på velgerne vest for Langfjella. Dette har vært god latin blant statsvitenskapens yppersteprester fra Stein Rokkan til Henry Valen.

NÅ ROKKES BILDET

av en kjetter i faget, professor Tor Bjørklund. Han har allerede for flere år siden vist hvordan de tre s-er har fått stadig redusert betydning for våre valg. KrF har jo nå i åtte år hatt en partileder som syns det er greit med et glass rødvin, og en statsminister som vet hvordan en sigar skal behandles. Ved årets lokalvalg var det for første gang ikke en eneste kommune som var tørrlagt for alkohol. Selv Audnedal i Vest-Agder har kapitulert og tillatt ølsalg over disk. Målsaka vekker ikke sterke følelser som før, og redaktøren av sakprosaforfatternes blad Prosa, Halvor Fosli, med røtter i et nynorsk kjerneområde som Telemark, hevder at sidemålsstilen godt kan sløyfes. Og på bedehuset er det langt mellom mørkemennene.

I denne situasjonen konstaterer professor Bjørklund at Fremskrittspartiet har slått igjennom i alle områder av landet. Det har i høst fått ordføreren i 13 kommuner og jevnt bra oppslutning i alle fylker. Partiet har f.eks. fått ordføreren på Tjøme og i Ørsta. De to kommunene er så ulike som det vel er mulig når det gjelder de klassiske politiske skillelinjene. På Tjøme stemte bare 20 prosent for brennevinsforbudet i 1919, mens det i Ørsta var nærmest 100 prosent oppslutning om det. På Tjøme skal du lete lenge etter en nynorskbruker, i Ørsta sto Ivar Aasens vogge, som kjent. Men Ørsta har nå fått en ordfører fra et parti som har som program å fjerne sidemålsstilen, som i det meste av landet er nynorsk. Ut over det er det ingen betraktninger om nynorskens verdi som kulturbærer i Fremskrittspartiets program.

Ordfører

Hans Olav Myklebust ser ølmonopolet som et middel til å skaffe penger i kommunekassa, selv om han egentlig er imot monopolet. For 30 år siden var det høyst provoserende mot avholdsfolket da partigrunnlegger Anders Lange tok fram eggelikørflaska under en TV-sending. Nå har en KrF-ledet regjering godtatt rusbrusen i kolonialhandelen.

FREMSKRITTSPARTIET

er en slags brubygger over de gamle skillelinjene i norsk politikk i det etternasjonale, multikulturelle, urbane, kapitalistiske samfunnet. Spriten, språket og synden er hendøende konfliktsaker, slik det også er gått med klasseskillet fra industrisamfunnet. På ingen av disse områdene har Frp noen klar profil, og det trenger det heller ikke fordi temaene ikke lenger er viktige i den politiske striden. Men partiet har heller ingen klar profil i forhold til skillet borgerlig - arbeiderklasse. Bjørklund konstaterer at partiets velgere er nokså gjennomsnitts når det gjelder inntekt, og det er ingen velgerutslag for partiet i positiv eller negativ lei når det gjelder arbeidsledighet. Slik bygger partiet også bru over klasseskillelinjer. Partiet har overtatt mye av Arbeiderpartiets retorikk og politikk og mye av velgerskaren, og det kan framstå som mer gudelig enn KrF og mer patent i sin Israel-vennlighet. Det står for «sparsommelighet i statshusholdningen», en klassisk motkulturdyd som også Høyre liker. Det er mot byeliten, som Senterpartiet, og mot byråkrater og det politiske etablissement, en klar linje i norsk politikk fra 1800-tallet. Det er for bruk av mye statspenger, men samtidig preget av individualiseringen av massene og den tilhørende forestilling om at økonomien krever konkurranse og effektivitet.

FREMSKRITTSPARTIET

har en kort historie i forhold til de andre partiene, bortsett fra SV. Det vokste fram på siden av det gamle partimønsteret. I dag er dette partiets styrke. Det reflekterer at gamle stemmemønstre er i ferd med å forsvinne, og rasker med seg det meste av det som er igjen i en salig blanding. Samtidig har partiet bitt seg fast i den mest kontroversielle sak som preger det 21. århundret så langt, innvandringen. Partiet er det norskeste og mest moderne av alle partier i dag.