Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Parti i villrede

Fremskrittspartiets framgang på de siste meningsmålingene opptar de fleste av oss denne sommeren, i den grad noen beskjeftiger seg med den slags i feriestillheten. En av dem er statsminister Jens Stoltenberg, som fra sin Hvaler-hytte er mest opptatt av at Norge kan bli et nytt Østerrike. Derfor inviterer han omtrent alt som fins av andre partier for å holde Carl I. Hagen utenfor det gode politiske selskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men burde vi ikke i stedet stille spørsmål om hva som er galt med Arbeiderpartiet? I det minste burde Stoltenberg gjøre det. For det er regjeringspartiets tilbakegang som gjør Fremskrittspartiet så stort. De to partiene kjemper nå i stor grad om de samme velgerne. Tidligere sosialdemokrater går rett over til Hagen. De tar ikke inn på mellomstasjoner engang, slik velgere på vandring tidligere gjorde. Fremskrittspartiet forsyner seg også av velgere fra andre partier, selv fra SV og Sp.

  • Men Hagens velgere har en bakgrunn som tradisjonelt burde tilsi at de skulle stemme Arbeiderpartiet. De har middels eller lav inntekt, de har dårlig utdanning, de er enten gamle eller veldig unge, og de er jamt fordelt over hele landet. Likheten med Arbeiderpartiets velgerkart er slående, med to viktige unntak: Arbeiderpartiet står forholdsvis mye sterkere blant de høytlønte, og har elendig oppslutning blant ungdommen. Dette viser bakgrunnstallene fra MMIs julimåling.
  • Så hva er galt med Arbeiderpartiet? Tilfeldig minnes jeg noe Reiulf Steen sa på en såkalt uformell sammenkomst under kvinnekonferansen i Mexico i 1975, da abortstriden raste som verst, og Arbeiderpartiet for første gang hadde sett 20-tallet på gallupen. Da sa den nyvalgte partilederen at nå hadde sentralstyret bestemt seg for å kjøre løpet ut på abortsaken, koste hva det koste ville. Dette var ikke for sitat, men jeg går ut fra at Steen tilgir meg så lenge etterpå. Resultatet var valgseier to år seinere og ny abortlov.
  • Nå spør jeg meg: Hvilken sak er så viktig for Arbeiderpartiet at partiledelsen kunne sagt det samme i dag? Privatisering av Statoil og andre statlige selskaper? Effektivisering av offentlig sektor? EU-medlemskap? Dette er viktige saker som regjeringen har satt på sin dagsorden. Men det er fellesgods med høyresida, og skaper splid i Arbeiderpartiet. Det er ikke noe å profilere partiet på, -koste hva det koste vil.
  • Svaret burde selvsagt vært gasskraftverk, den saken Stoltenberg kom til makten på. Lovverket burde vært på plass og anleggsmaskinene i gang på Kårstø. Men ingen ting har skjedd med den saken som var så viktig at regjeringen Bondevik måtte fjernes. Bygging av gasskraftverk er lenger unna enn tidligere, av den enkle grunn at markedsprisen på strøm er lav og i følge ekspertene vil være det i mange år. Dermed er gasskraften ulønnsom i overskuelig framtid. Den må i tilfelle subsidieres av staten. Det er utenkelig.
  • Regjeringsmakten kom åpenbart for brått på Arbeiderpartiet denne gangen. Når Stoltenberg allerede nå nærmest ber på sine knær om samarbeid med de partiene han kjeppjaget fordi deres regjering var enestående svak, er det ikke bare politikken, men strategien som ikke stemmer. Det tidligere så mål-og maktbevisste Arbeiderpartiet er plutselig i villrede med seg selv, og vet ikke hvordan det skal bruke den makta det søkte så intenst i vinter. Det er dette som er så nytt ved dagens Arbeiderparti. Det fomler med makta.
  • Nå kan ikke Stoltenberg som en annen idrettskaptein be om "timeout" eller samling i bånn. Han sitter i sitt eget klister, selv om det nok en gang er grunn til å minne om at det er lenge igjen til valget. Stoltenbergs og Jaglands oppgave i dag er rett og slett å definere og målbære et budskap om hvordan de skal stå imot og tøyle markedskreftene. Men da nytter det ikke bare å innkalle alskens Røkker til formanende samtaler, og så stryke dem etter håra etterpå. Makt er til for å brukes, ikke bare for kapitalister, men også for regjeringen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media