Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Partiene er døde - Leve partiene!

Det er stadig flere som spør seg om det er mulig å tenke seg et demokrati uten partier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SIKRESTE BEVIS for at det eksisterer et liv etter døden er Morgenbladet. Ja, noe sånt sto det visstnok i min ungdoms «Den bakvendte familieboken», skrevet av de tre lystige forfatterne Odd Eidem, André Bjerke og Carl Keilhau. Påstanden står seg godt. Jeg tenker på den hver gang jeg går forbi et avisstativ og registrerer ukeutgaven av Morgenbladet. Det er nøyaktig 50 år siden satirikerne fabulerte om det evige liv.

Når samarbeidsregjeringen nå endelig er på plass, med Guds hjelp, skal vi tro statsministeren, kan vi vel si det samme om Venstre som det ble sagt om Morgenbladet. I parlamentarismens verdenshistorie har jeg hittil ikke funnet et eneste eksempel på at et parti har fått flere statsrådsposter enn de har plasser i parlamentet.

HVA FORTELLER DETTE? Den enkleste forklaringen er at Bondevik ikke kunne gå i regjering med Høyre uten et lite, ekstra sentrumsalibi. Men «episoden» forteller mye mer, ikke bare om den parlamentariske situasjonen, om Venstre, men også om selve partisystemet og demokratiets problematiske fornyelse. Partier som er vokst ut av brede folkelige bevegelser og historiske omveltninger, synes å ha ni liv. Venstrepartiets splittelser og avskallinger er ikke langt unna et slikt livsløp. For noen få synes partiet å være et mål i seg selv, for andre bare et middel til makt. Eller som Walter Bagehot sa: Hvor de store spørsmål slutter, begynner de små partier.

Selv om samfunnet har gjennomgått dramatiske sosiale, økonomiske og kulturelle endringer de siste hundre år, har stabilitet preget partimønstret i Norden. På tross av en voksende ustabilitet og velgerflukt i det siste, hviler det fortsatt noe dypfryst over systemet, som reflekterer flere av 1920-tallets skillelinjer. Partier og partipolitikk lever liksom sitt eget liv utenfor det sivile samfunn. Politikk er for lengst blitt et yrke, partiorganisasjonen, med stadig synkende medlemstall, er blitt den smale karriereveien, ofte koblet til den offentlige sektorens administrative apparat. Vi går stadig fra politikk til forvaltning.

MEN VI ER FRAMFOR ALT bekymret fordi man ikke makter å stable på beina en handlingsdyktig regjering med flertall i Stortinget og som kan sette langsiktighet i høysetet for sitt arbeid. Jeg satt forleden og lyttet til Kåre Willochs bekymringer i TV da regjeringskontorene skiftet innehavere en stakket stund. - Nå må noen sette seg ned og tenke dypt og alvorlig på problemet, sa Willoch - og så kom den gamle leksa om at vi har for mange partier; vi må endre valgloven slik at antall partier kan begrenses ved en høyere sperre og at Stortinget kan trues med oppløsning for å gjøre det litt mer medgjørlig. Det finnes selvsagt belegg for at endret politisk teknikk kan dempe oppflisingen av et politisk system. Men som oftest er det umulig å få flertall for slike reformer. Det er ikke lett å stjele representanter fra motstandere. Jeg sier med danskene: Det er for mange partier i Folketinget. Og det verste er at de alle er representert ved politikere.

MEN HVORFOR kan ikke partier, som påstår de samarbeider så godt i regjering, slå sine pjalter sammen, spurte en spyttegjøk i et radioprogram her om dagen. Nevn tanken for en av sentrumskameratene, og blikket blir stivt måpende. I etterkrigstida ble tanken reist i Venstre under fanen «Samling i sentrum», siste gang i 1960. Det førte til at en ny partisplittelse lenge lå i lufta. Arbeiderbevegelsens partisamling i 1927 var et helt nødvendig politisk håndverk for å erobre makten. Nei, slike radikale inngrep i dypfryste partilojaliteter, følelser og illusjoner er slett teori. Partifusjoner eller splittelser er dypt alvorlige saker. De rammer både helse og vennskap, for å si det enkelt. Da synes det langt lettere å danne helt nye partier. En europeisk oversikt viser at det i 16 etablerte demokratier er blitt dannet 176 nye partier siden 1960! Storparten er reelle nyetableringer.

TIL TROSS FOR DETTE er det stadig flere som spør seg om det er mulig å tenke seg et demokrati uten partier, siden deres ideologiske ståsteder og viktigste funksjoner sakte men sikkert utvannes, ja, forvitres. Massemediene framstår mer og mer som en viktigere påvirkningskanal enn de tradisjonelle valgene. I dag er det journalisten som står mellom velgeren og politikeren, på godt og ondt. Men vil f.eks. partiene snart kunne fornye sin kontakt med borgerne gjennom Internett? Eller skal politikken i all framtid bli en tilskuersport? Det er i alle fall færre og færre som våger å bruke «folkestyre» som honnørord. Dagens situasjon er en smule paradoksal. Det går dårlig for partiene, men godt for demokratiet. Aldri har så mange land hatt fungerende demokratier, med partier. Vi må helt til stillehavsøyene for å finne demokratier uten partier.

Det er kanskje ikke så merkelig at de fleste betrakter spørsmålet om demokrati uten partier som en ytterst luftig intellektuell lek, men temaet belyses stadig oftere i bøker og på de utskjelte seminarene. Foreløpig får vi konkludere en smule pessimistisk med vår egen partisosiolog, maktutreder og politiker Gudmund Hernes: Partiene er fanget av sine former, politikerne av sine tradisjoner og statsviterne av sine bøker.

Og slik vil det vel fortsette...

Hele Norges coronakart