Partiene på dødsleiet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste dagene med partienes ledere i skrytemodus over jordbærtallerkenen tyder på et rikt indre partiliv. Men er det en illusjon? Ja, sier de som vet. Partiene ligger på sotteseng, sier statsviterne. De siste 15 år har man registrert tilbakegang i medlemstall og medlemsaktivitet. Fenomenet registreres i de fleste land, både i de gamle demokratiene i Europa og de nye i øst. Men betyr det også en svekkelse av demokratiet eller skjer det bare en endring i det politiske systemet? Kan medlemspartiet erstattes av facebook- eller twitter-partiet? Og når vil det siste partimedlem kaste partiboka og forsvinne ut i individualismens fargerike mylder?

Statsvitere i mange land funderer over dette. Nylig var jeg til stede under et symposium av norske og europeiske forskere. De fortalte om en endringsprosess som gjengitt i tall er dramatisk, sprikende, men entydig. Institusjoner som har vært bærebjelker i det vestlige demokratiet, er i ferd med å reduseres fra masseorganisasjoner til organisasjoner for en selvrekrutterende elite. Hva betyr det for den folkelige deltakelsen i det politiske liv?

Vi ser umiddelbart at tilbakegangen i medlemstall betyr at partilivet blir mindre viktig for utviklingen av politikken. Politiske program er ikke lenger en prosess der medlemmene kommer med innspill, drøfter dem vidt og bredt og plukker ideer og tanker ned som konkrete reformforslag for et bedre samfunn. Nå går partiene til utrederne og ekspertene, til tenketankene som dukker opp som sopp etter regn i det politiske landskapet – og til forskningen. Det skjer en profesjonalisering av det politiske liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er de mest aktive som blir igjen i partiene. I mange lokalpartier vil det si kommunestyregruppa og noen medlemmer av viktige styrer og råd i kommunen. Det var nok også tidligere slik at det var de med særlig stor interesse for samfunnsspørsmål - de som hadde ressurser og sterke meninger - som så på medlemskap i et parti som en vei til innflytelse og makt. Partimedlemskapet har aldri vært noe speilbilde av velgerne som stemmer på de respektive partiene. Men nå skjer det en ytterligere konsentrasjon av spesielt interesserte. Er det en konsekvens av denne utviklingen når Helse-Hanssens ryggmargsrefleks ikke var at en telefon til helseforetakene for å hjelpe den syke stortingskollega Inge Ryan var noe han ikke burde ta?

Men tilbakegangen i partimedlemskap sier også noe om tunge trender i de moderne samfunnene i Europa. Professor Paul Whitely ved University of Essex lanserte under symposiet teorien om at partiene over tid har vokst inn i staten. På den måten blir frivilligheten undergravd og frivillige blir ubetalte statsbyråkrater. Staten finansierer for eksempel også partiene. Man kan si at folk flest snarere ser hen til staten enn sine nærmeste når de møter problemer i tilværelsen, mens partienes aktive kadre ser til staten og ikke til sine velgere for støtte.

Den moderne staten eser ut, også der man tidligere hadde den frivillige innsatsen av medlemmer i partiene. Nå regulerer staten en stor del av den private sektor. Idrett og kultur er blitt statsoppgaver. Ombud opprettes for alle skjevheter i samfunnet. De frivillige ressursene som tidligere drev mye av verket finner ikke utløp for sin tiltakslyst fordi reguleringsstaten og dens hær av profesjonelle hindrer folkelig deltakelse.

Så kan man spørre: Gjør det noe? Antakelig har det en negativ effekt på styringssystemet. For demokratiet livnærer seg på engasjement. Det er når politikerne blir presset av grasrota de gjør jobben sin best. Jo mindre engasjement, desto mindre effektivt styre. Beslutningene blir dårligere forankret og kan til tider gå imot interessene til de brede lag av velgerskaren. Fremskrittspartiets og andre populistiske partiers tidvise suksess hos velgerne kan være en effekt av dette. Et annet moment er at mediesamfunnet også krever at partiene taler klart og med en stemme og neglisjerer med det partidemokratiet og partideltakelse som forutsetter bred diskusjon om sakene.

Det siste EU-valget er et godt eksempel på det som skjer. Det mest påfallende trekk ved valget var nettopp at de etablerte partiene til høyre og venstre – de som har sittet eller sitter ved makten – gjorde det dårlig, mens de ikke-tradisjonelle partiene hadde framgang. I Sverige fikk det helt nystartete Piratpartiet sju – åtte prosent av stemmene. Partiet ble stiftet i vinter for å kjempe for retten til fildeling på internett, og ble representert i EU-parlamentet.

Når valgene får slike utslag, er det et signal til de gamle partiene om at de har neglisjert velgernes ønsker fordi de har sluttet å lytte til dem slik de gjorde da partimedlemskapet omfattet innpå en femdel av velgerskaren. Dermed blir det dårlige politiske beslutninger som i sin tur skaper anti-parti-følelser. Systemet havner i en ond sirkel som neppe gagner demokratiet.