MAKTENS PRIS er høy for partier som har lav oppslutning, store ambisjoner og intense idealer. En koalisjonsregjering er pr. definisjon en øvelse i å tåle kompromissets kalde konsekvens. Den børen er tyngst for maktfellesskapets minste deltakere. De mener like mye og like sterkt som storebror, men må likevel avgi vesentlig mer av sin vilje og sin sjel. Den skjebnen har SV akseptert. Mens partiet tidligere var en halvvill, økologisk plante i vår politiske flora, er SV nå domestisert og kunstgjødslet til profesjonelt bruk. Partiet har ikke bare akseptert ministersosialismen, men utviklet konseptet videre. SV nøyer seg ikke med å administrere kapitalismen, partiet vil også redde systemet fra krise.

LANDSMØTER I SV pleide å være scene for sterke indre brytninger mellom politikk som aksjon og politikk som administrasjon. Sakte, men sikkert har tusener på tusener av timer i kommunestyrer, fylkesting og i Stortinget slipt vekk den antiparlamentariske tradisjonen. SV’s tillitsvalgte lærte seg ansvarlighetens verdi og fikk politisk aksept i bytte. Derfor var situasjonen moden da Kristin Halvorsen for fire år siden innledet samtalene med Jens Stoltenberg og Åslaug Haga og brakte partiet i regjeringsposisjon. Misnøyen med det elendige valgresultatet og regjeringsprosjektets bittersøte kompromisser, er i dag dempet. Når Kristin Halvorsen i ettermiddag går på talerstolen i Bergen, er den indre opposisjonen svak, uorganisert eller kneblet.