Partiet som stivnet

Sosialistisk Venstreparti er blitt klassens duks: Ansvarlig, stille og flink uten å provosere, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MAKTENS PRIS er høy for partier som har lav oppslutning, store ambisjoner og intense idealer. En koalisjonsregjering er pr. definisjon en øvelse i å tåle kompromissets kalde konsekvens. Den børen er tyngst for maktfellesskapets minste deltakere. De mener like mye og like sterkt som storebror, men må likevel avgi vesentlig mer av sin vilje og sin sjel. Den skjebnen har SV akseptert. Mens partiet tidligere var en halvvill, økologisk plante i vår politiske flora, er SV nå domestisert og kunstgjødslet til profesjonelt bruk. Partiet har ikke bare akseptert ministersosialismen, men utviklet konseptet videre. SV nøyer seg ikke med å administrere kapitalismen, partiet vil også redde systemet fra krise.

LANDSMØTER I SV pleide å være scene for sterke indre brytninger mellom politikk som aksjon og politikk som administrasjon. Sakte, men sikkert har tusener på tusener av timer i kommunestyrer, fylkesting og i Stortinget slipt vekk den antiparlamentariske tradisjonen. SV’s tillitsvalgte lærte seg ansvarlighetens verdi og fikk politisk aksept i bytte. Derfor var situasjonen moden da Kristin Halvorsen for fire år siden innledet samtalene med Jens Stoltenberg og Åslaug Haga og brakte partiet i regjeringsposisjon. Misnøyen med det elendige valgresultatet og regjeringsprosjektets bittersøte kompromisser, er i dag dempet. Når Kristin Halvorsen i ettermiddag går på talerstolen i Bergen, er den indre opposisjonen svak, uorganisert eller kneblet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SV ER BLITT som andre partier, dvs. en organisasjon der ledernes maktutøvelse og forholdet til mediene i praksis er overordnet det indre demokratiet. Politikkens mediale tyngdepunkt krever en reaksjonsevne og en fleksibilitet i standpunkter og taktikk som er uforenlig med lange, brede og åpne prosesser. Derfor oppstår smale eliter som benytter seg av lojale nettverk for å holde disiplin og styre politikken i ønsket retning. SV er ikke noe unntak. Kristin Halvorsen har utviklet seg til å bli en typisk partieier som forventer at helgens landsmøte vedtar en vassen regjeringsuttalelse. Det gir henne maksimal frihet hvis det blir nye regjeringsforhandlinger etter høstens valg. Moderne sosialistledere vil ikke bindes til masten av partiet.

KRISTIN HALVORSEN er helt klart SV’s beste kort i møtet med velgerne. Selv om hun snakket vesentlig klarere før, kan hun fremdeles kunsten å kommunisere. Halvorsen framstår som etterrettelig, forberedt og beslutningsdyktig. At hun en gang imellom viser fram sin frodige sans for humor, er et stort pluss. For ledende politikere er sikker og tung utøvelse av makt likevel viktigst i et lengre perspektiv. Som finansminister midt i en økonomisk depresjon, har Kristin Halvorsen en framskutt og mektig posisjon. Samtidig bærer stillingen med seg stor fallhøyde hvis krisepakkene ikke fører til forventet resultat. Kanskje er det en folkelig skepsis til dette – og lyset fra Jens Stoltenberg – som gjør at SV ikke har fått noen uttelling på meningsmålingene for hennes kriseledelse.

POSISJONEN SOM finansminister reflekteres også i SV’s utydelige profil i regjeringen. Finansministerens makt er særlig knyttet til kjerneoppdraget som er å si nei til reformer som koster for mye. Statsråden er regjeringens bremsekloss og statsministerens økonomiske kansler med begrenset personlig handlefrihet. Krisepakkenes plutselige pengeflom har løsnet litt på disse bindingene, men fremdeles må Kristin Halvorsen sette tradisjonell ansvarlighet først. Det eksperimentelle, dristige og lekne har aldri hatt gode kår bak finansdepartementets grå granittvegger.

SLIK ENDER SV stadig oftere i selvmotsigende, tause eller merkverdige posisjoner. Den monumentale verdiforringelsen i Oljefondets formue, skyldes bl.a. at Kristin Halvorsen økte aksjeandelen i investeringsporteføljen fra 40 til 60 prosent. Fadesen har ikke ført til selvkritikk, men til et forsvar av markedet som fikk selv den åleflinke investoren Øystein Stray Spetalen til å gripe etter bremsen.

I utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken er SV så overkjørt at det må obduksjon til for å fastslå partiets identitet. I slike spørsmål blir den indre opposisjonen enten ignorert, kneblet, avstengt fra informasjon eller offentlig filleristet av utenriksministeren. Hadde det ikke vært for nestleder Audun Lysbakkens klare tale i debatten om radikalt islam, ville SV knapt vært registrert på radaren i den saken.

VENSTRESIDAS utfordring er å forene ansvarlighet og styringsevne med kontinuerlig og radikalt reformarbeid. I vår tid betyr det å utvikle ny politikk som erobrer premissene i samfunnsdebatten og som utløser reformer som ikke lar seg snu. SV har en lang vei å gå før partiet har nådd dit.