Partiets Moses?

Jens Stoltenberg har rett: Å bli leder i Ap er ikke noe for feiginger. Men om Jens blir en tøff leder, er det ikke sikkert partiet tåler det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ENKELTE HAR ALLEREDE utstedt Arbeiderpartiets dødsattest: at partiet skal lide samme skjebne som Venstre - fra statsbærende parti på begynnelsen av 1900-tallet til at Sponheim sist uke spiste «Skinke fra Skjåk» av Rimi-Hagens flate rikmannshånd. Så ille vil det nok ikke gå med Arbeiderpartiet. Men det er langt fra sikkert at det er Jens Stoltenberg som blir partiets Moses som fører sosialdemokratene hjem igjen til regjeringskontorene. For det er jo bare der ekte sosialdemokrater er lykkelige.

JENS STOLTENBERG er sikkert den beste lederen Arbeiderpartiet kunne få etter høstens landsmøte. Til nå har ikke hans lederskap vært egnet til å imponere, men det er først nå han får vist om han duger. Jeg tror at Ap vil komme tilbake større og sterkere, men tviler på at det er under Jens det vil manifestere seg. Men dette er ikke knyttet til manglende tro på hans egenskaper. Det handler om at det tar tid å endre partiet. Det tar rett og slett tid å finne veien hjem når man har gått seg fullstendig vill.

DE SISTE ÅRA har vist at velgerne skifter lojalitet i et rasende tempo, og lite tyder på at norsk politikk blir mindre uforutsigbar de nærmest åra. En ny EU-strid kan velte regjeringen eller den kan gå på så store tabber at Ap reiser seg på andres ulykke. Likevel er det mye som peker i retning av at partiets gjenreisning vil ta lengre tid enn Jens' lederperiode. Hvis vi trekker en parallell til de sosialdemokratiske søsterpartiene i Storbritannia, Danmark og Tyskland, var det først etter at partiene hadde tapt valg etter valg i om lag et tiår at krisen ble så dyp og forståelsen for modernisering så bred at man aksepterte en sterk leder som fortalte hvor skapet skulle stå. I Storbritannia fikk Tony Blair kraft nok til å be venstresiden i partiet holde kjeft og å skape New Labour etter at flere forgjengere hadde holdt seg med en politikk velgerne ikke ville ha. I Danmark holdt de konservative makten på store deler av 80-tallet og de første åra av 90-tallet før Nyrup-Rasmussen gikk til åpen maktkamp mot den sittende partileder Svend Auken, som hadde tapt flere valg. Og i Tyskland hadde sosialdemokratene fire ledere (Oskar Lafontaine to ganger) før partiet valgte Gerhard Schröder og ny politisk kurs.

ETTER BARE ET halvt år ute av regjeringskontorene er ikke kriseforståelsen i Ap dyp nok til å akseptere en leder som sier klart fra hvordan han vil ha det. Noen vil kjøre til venstre, andre vil til høyre. Fagbevegelsen stritter mot fornyelse av offentlig sektor, mens folk flest blåser i om barnehagen er privat eller offentlig, bare den blir bygd og er bra. Ap er ikke kommet dit at de er modne for en modernisering à la Schröder eller Blair. Det holder ikke å legge feighet til side - forholdene må ligge til rette for at et sterkt lederskap og en klar retning skal aksepteres.

INNVENDINGEN MOT DETTE er selvsagt: Se til Sverige! Der har sosialdemokratene steget til nye høyder mens de har hatt regjeringsmakt. Og de har hatt den samme statsministeren som for et par år siden var så upopulær at Thorbjørn Jagland framsto som en sosialdemokratisk suksess da han var med på Göran Perssons valgarrangementer. Dette kan ikke avfeies med at Sverige er unntaket som bekrefter regelen. Men de svenske sosialdemokratene har gjennomført en modernisering av partiet og politikken som er markant, og de har framfor alt hatt et prosjekt: gjenreise svensk økonomi og plassere Sverige i Europa med sitt nye EU-medlemskap.

PROSESSEN MED å løse de tette båndene mellom Ap og LO var kommet i gang da krisen virkelig inntraff ved stortingsvalget i fjor. Med det elendige valgresultatet og enda dårligere meningsmålinger etterpå har Ap igjen klamret seg til LO og bedt LO-lederen styre valget av ny partiledelse. Det signaliserer ikke modernisering. Årsaken er selvsagt at partiet ikke er sterkt nok til å stå på egne bein akkurat nå. Men om LO gir støtte i en vanskelig tid, er det tette forholdet trolig et hinder for at partiet igjen skal få bygd bred tillit. Arbeiderpartiets forhold til LO er som forholdet mellom mor og barn: å henge i skjørtekanten hjelper når man føler seg liten, men det er først når man slipper taket, man kan bli stor.

MOSES FIKK ikke være med helt hjem. Han førte sine egne ut av ørkenen - men nådde selv ikke fram. Jens Stoltenberg kan gjøre det meste riktig som partileder, men muligens må han overlate lederskapet til neste i rekka før Ap igjen har nådd helt hjem til statsministerens kontor.