Partipisking

PR-guru Ingebrigt Steen Jensen har fortalt Oslo Arbeiderparti at det gjelder å være blid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VANLIGVIS koster det femti tusen kroner å oppleve Ingebrigt Steen Jensen avlevere fikse selvfølgeligheter med energi og trøkk sånn at ansatte i næringslivet for en stakket stund kan føle seg som et fellesskap. På lag. De frammøtte medlemmene og sympatisørene i Oslo Arbeiderparti fikk showet gratis på onsdag. Til gjengjeld fikk de, og vi andre som har lest referater fra forestillingen, høre at det gjelder å være blid i valgkampen til høsten fordi Fremskrittspartiet alltid vil vinne i sutrekonkurransen. (For tida vinner Hagen også stort i meningsmålingene, sutring eller ikke.)

Steen Jensen sier at et parti må ha en visjon, helst en stor en. Og at ingen vinner valg på å forsvare handlingsregelen. Folk ligger ikke med hjertebank blant klamme laken og lurer på hvordan det skal gå med reformen i offentlig sektor. Partiet, i dette tilfellet Ap, må være opptatt av det folket er opptatt av, og ikke det partiledelsen faktisk har beskjeftiget seg svært mye med de siste par åra.

DET SISTE inspirerer PR-konsulent Rune Gerhardsen som er neste års byrådslederkandidat for Oslo-partiet fordi han allerede har sagt det samme selv. Gerhardsens oppskrift er å finne ut hvor folket er på vei sånn at han kan lede det dit det hadde tenkt seg likevel. Lydopptak med latterkuler tyder på at forsamlingen fikk en skikkelig kveik mens Steen Jensen travet omkring og pisket dem.

«Folk» blir ikke lenger engasjert av politiske partier og de politikerne som representerer og leder dem. Medlemstallene er stort sett ynkelige og synkende, og det er ikke mange lag som holder møter. Både unge og eldre svarer i målinger at de tror på demokratiet, men har liten tillit til politikere og deres partier.

DELTAKELSEN ved valgene synker, og er særlig dårlig under kommunevalg som det til høsten. Det er jo forståelig når entusiasmen er liten og tilknytningen til de organisasjonene som har nominert dem, er svak, forsvunnet eller aldri har vært der. Da blir det en rasjonell handling å holde seg hjemme. Et Steen Jensen-show endrer ikke på dette, selv om Horn og Gerhardsen smiler sitt aller bredeste herfra til valgnatta i september. På et eller annet tidspunkt som maktutredningen antakelig har forsket seg fram til, lekket det politiske engasjementet ut av partiene og inn i kampen for eller imot ei ny bru, tunnel, veistrekning, skole, basseng, lys i slalåmbakken. Og noen slåss mot globaliseringen ved å demonstrere i Seattle, Göteborg eller Genova.

I TRETTI ÅR har det vært et tankekors at under valgkampen foran EU-folkeavstemningen i 1972, var det politikk på nesten alle middagsbord landet rundt. Det gjentok seg i andre runde i 1994, lenge etter at folkeflukten fra partipolitikken hadde skutt fart. Tenk ut over Steen Jensens Book-Jensen-råd om å være blid, og til et system der det var mulig å kreve konkrete saker tatt opp til folkeavstemning lokalt eller nasjonalt dersom man klarte å samle et tilstrekkelig antall individer bak kravet. Her i Oslo hadde vi nylig en slags avstemning om utbyggingsalternativene på Tjuvholmen. Det kunne like gjerne ha vært en ordentlig, lokal folkeavstemning som en del av kommunevalget til høsten. I USA bidrar slike folkeavstemninger på delstatsnivå til at valgdeltakelsen der ikke synker enda lavere enn dagens lavmål.

I en slik ordning ville partipolitikerne riste av seg dagens vasne PR-politikk og i stedet ta konkret stilling til sakene som det skulle stemmes over.

BEHOVET for Steen Jensens pepshow ble trolig betydelig mindre dersom det hadde vært slik at Oslo-velgerne til høsten ikke bare skulle velge mellom Erling Lae og Rune Gerhardsen, men også stemme i fire-fem folkeavstemninger om kinoenes skjebne, trikkeruter, Tjuvholmen-alternativer, Marka-grensa, tunnel i Gamlebyen. For bare å nevne noe jeg kommer på i farta.

Det hadde vært mye morsommere. Og så skulle vi selvsagt samlet nok underskrifter til å kreve en ny folkeavstemning om EU samtidig med stortingsvalget i 2005. Det hadde vært skikkelig moro, og helt konkret.