Partisjef Putin

Neste uke får Vladimir Putin tilbud om å bli partisjef i en ettpartistat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): 8. mai er ikke lenger Vladimir Putin Russlands president. Da er han Russlands statsminister, etter allerede å ha takket ja til jobbtilbudet fra sin etterfølger som president, Dmitrij Medvedev. Når Putin nå også tilbys jobben som partisjef for Enhetlig Russland, så vil han kontrollere parlamentet. Vi kan være vitne til en godt regissert overføring av makt fra Putin til Putin.

SOM STATSMINISTER vil Putin ha parlamentet i lomma, og kontrollere 315 av landets 450 parlamentarikere. I en potensiell rivalisering eller konflikt med et konstitusjonelt meget sterkt presidentembete, så vil neppe presidenten kunne avsette en statsminister Putin. I det mest dramatiske tilfelle av konflikt så kan også parlamentet stille presidenten for riksrett. Statsminister Putin kan altså bygge seg en politisk plattform som er mye sterkere enn noen russisk regjering noen gang har hatt, enten sjefen har hatt tittelen tsar, generalsekretær eller president.

ELLER? Er utnevnelsen av Medvedev som sin etterfølger som president en erkjennelse av at alle konfrontasjonene med særlig USA og Storbritannia i Putins tid ikke har tjent Russlands interesser? Putin sa under møtene med George W. Bush og andre NATO-ledere i forrige uke at utenrikspolitikken ville bli president Medvedevs ansvarsområde. Det er han som skal reise til G-8 møter, og andre fora der statsledere møtes. Medvedev har også signalisert at han mener konfliktnivået med Storbritannia er unødvendig høyt, etter den opprivende Litvinenko-saken og konflikten med British Council, som tydelig var styrt av en eller flere av spionklanene i Putins koalisjon. At dette konfliktnivået ikke er ønskelig er det en bred erkjennelse av blant liberale russere, også i Putins regjering.

DET MEST SANNSYNLIGE som vil skje nå er ikke at Putin og Medvedev går i strupen på hverandre, selv om flere konstitusjonelle føringer innbyr til maktkamp. Det mest sannsynlige er heller ikke at Medvedev snur om på russisk utenrikspolitikk og reverserer Putins mange krasse utfall. Selv om Putin er spionen og Medvedev er den dannede intellektuelle i det nye russiske lederskapet, så kommer de fra det samme politiske maktsentrum.

MEDVEDEV VAR Putins ideolog når det gjaldt å la staten være motoren i gjenerobringen av kontrollen med storindustrien. Når Medvedev nå varsler bedre forhold for mindre business, og kamp – oppriktig ser det ut til – mot korrupsjon, så er det igjen et forsøk på å justere kursen. Ikke på å forandre den, akkurat som en tilnærming til Storbritannia vil være en justering av kurs.

SÅ FÅR VI SE om det ligger noen dramatikk i at Russlands sterke mann igjen kan få tittelen partisjef. I kommunisttida var presidentembetet en vits. Mikail Kalinin var for eksempel Stalins president til han døde i 1946. Leonid Bresjnevs president på 1960- og 70-tallet het Nikolaj Podgornij som ikke bidro med annet enn å forsterke inntrykket av geriatrisk lederskap. Russland har imidlertid hatt to-manns styre. Både under den siste tsar Nikolai ll og hans statsminister Peter Stolypin, og under partisjef Bresjnev med den sterke regjeringssjefen Aleksei Kosygin.