Partydop - ikke bare til fest

Så lenge ungdommene ikke går på houseparty er mor og far fornøyd. I stedet sitter guttungen i kjellerstua og spiller dataspill og spiser ecstasy.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KLASSEROMMET. SKOLEGÅRDEN. GUTTEROMMET. Hjemme-alene-fester. Kino. Kafeer. Diskoteker.

Sterke narkotiske stoffer som ecstasy, amfetamin og GHB finnes overalt der tenåringer ferdes. Stoffene finner veien inn på stadig nye arenaer, og aldri før har så mange brukt så mye.

Det vet ungdommene som prøver det ut.

Og selvsagt sier de ingenting hjemme.

Akkurat som dopbrukerne som tar en slurk øl på vei hjem fra fest for å berolige mor og far.

REFLEKTERTE, VELTALENDE OG TRYGGE. Slik framstår «Morten» og «Thomas» - to Oslo-gutter i begynnelsen av tjueåra som nettopp har sluttet med dop. Foreldrene til disse to vet ikke at sønnene deres har brukt både hasj, esctasy, amfetamin og kokain.

Foreldre vet sjelden slikt.

Guttene møter Magasinet for å fortelle om det som foreldrene ikke ser, det som foreldrene ikke får høre. Begge to har engasjert seg i et prosjekt som Uteseksjonen i Oslo driver: «Future» er en gruppe ungdommer som oppsøker fester og utesteder for å forebygge narkotikabruk.

Tenåringsdop i tørre tall
 Dette bør foreldre se etter

 Når dopbruken avsløres

 Sterkere enn kjærligheten
Tenåringsdop i tørre tall Dette bør foreldre se etter Når dopbruken avsløres Sterkere enn kjærligheten Vis mer

Noen av dem har nettopp sluttet med dopen de nå kjemper mot, andre jobber for å slutte. De har en enkel stand og kanskje noen stoler, slik at alle som ønsker det lett kan ta kontakt. Det Uteseksjonen får fra Future-gruppa, er kunnskap som svært få andre voksne får. Utad holder Future-medlemmene vanligvis en lav profil. Dette er første gang noen av dem snakker med pressen.

- Jeg vet om folk som sitter hjemme på gutterommet og spiller Playstation på ecstasy mens foreldrene holder middagsselskap i det samme huset. Men da driter du virkelig i foreldra dine, de fleste venter til de ikke er hjemme, forteller Morten.

Kort pause.

- Jeg har spilt masse Playstation på dop selv, jeg. Både på amfetamin og ecstasy.

Opplysningen kommer med et ørlite skuldertrekk. Som om Morten stusser over at dette er nytt for journalisten.

Det blinker i våt asfalt utenfor vinduet vårt.

Fire boligblokker reiser seg i kveldsmørket mellom trærne på høydedraget. Der oppe i lysene fra stuer og kjøkkenvinduer streifer skikkelser forbi bak vindusglassene. Noen av dem er en mor eller en far. Noen av dem er alene hjemme mens ungene er ute. De fleste av dem har skapt alminnelige hjem med helt alminnelige scener, der dramatikken skapes av evige diskusjoner om utetider, stabler av ugjorte lekser, mutte svar på «hvem var du sammen med i går kveld?» og bleike løgner om at «alle de andre får lov».

De er foreldre som prøver å sette grenser så godt de kan.

Og de har barn som tøyer dem - eller gir blanke.

- FORELDRE ER DET MEST NAIVE folkeslaget som finnes, fortsetter Morten. Han har sett hvordan de kan rømme unna sannheten om ungene, selv når de møter den i kjøkkendøra.

- Faren min nektet rett og slett å tro det da broren min ble tatt for å bruke dop. Enda det var mora mi som fortalte ham det.

I over en time har han og Thomas fortalt meg hvorfor det ikke er mulig for foreldre å føle seg trygge på at ungene holder seg unna stoff.

Forklaringen er enkel: Det finnes overalt.

Og bruker du amfetamin, GHB eller ecstasy, blir du ikke lenger sett på som en stakkar i trøbbel. Piller og pulver blir sosialt akseptert i videre og videre kretser. Også dannede og skoleflinke ungjenter med eksemplarisk oppvekst og rulleblad bruker gjerne ecstasy og amfetamin på nyttårsaften. Akkurat som foreldrene henter fram de dyreste flaskene før rakettene går til værs.

Ungdomsskoleelever røyker hasj i fritimene og kjøper ecstasy av vennene i klasserommet. De tar dop når de hører på musikk eller ser actionfilmer på kino.

- Når du ser filmer på ecstasy, er det er nesten som om handlingen kommer ut av lerretet. «Matrix» for eksempel, den er jo som skapt for det. «Fight Club» funket bra slik, «Frykt og avsky i Las Vegas» - den så jeg også på ecstasy. Jeg veit ikke om det bare er jeg som ser det, men det virker som om enkelte Hollywood-produksjoner er skreddersydd for et dopet publikum, sier Thomas.

GLEM «PARTYDOPET». Tida har løpt fra uttrykket som fikk foreldre til å tro at alt var i orden så lenge ungene ikke gikk på houseparty. Alle vet at politiet kommer til de store samlingene for å ransake lommer og vesker. Og ingen vil bli tatt. Dermed tar strømmen av dop nye retninger, til skolegårder, gutterom og kafeer - overalt der ungdom samles.

- Det er kjempelett å få tak i dop, alle vet om noen som har. Jeg spurte en av dem om å få kjøpe 50 ecstasypiller på krita, jeg betalte 75 kroner stykket. Så solgte jeg halvparten til 150 kroner stykket, og da kunne jeg bruke resten selv. De som betydde noe for meg, fikk kjøpe til innkjøpspris. Og jeg betalte gjelda mandagen etter, jeg vil jo ikke pådra meg narkogjeld heller, forteller Thomas.

- Hvor solgte du pillene?

- Hvor som helst. Bare ikke på party. Det torde jeg aldri, alle vet at politiet dukker opp og gjør razziaer. Tida med svære partyer er over, all oppmerksomheten har drevet handelen utover i ungdomsmiljøene. Mange går på bestemte utesteder for å kjøpe. De gangene politiet dukker opp der, får folk fort beskjed på mobilen.

Det såkalte «motedopet» er blitt en naturlig del av den alminnelige festkulturen hos ungdom, ved siden av den tradisjonelle alkoholen. Thomas forklarer:

- Mange tar dop for å holde seg oppe i helgene. De er slitne etter lange uker med lekser, prøver og innleveringer - og gjerne fritidsaktiviteter i tillegg. I helga vil alle feste og ha det gøy, men mange er rett og slett utslitt, de føler at de ikke orker å være sosiale. Tar du en pille, holder du deg oppe der og da, i hvert fall.

MORTEN HAR SLUTTET NÅ. Ikke fordi han ble redd. Ikke fordi han så for seg ei framtid i rennesteinen.

- Jeg sluttet fordi jeg fikk så dårlig samvittighet overfor familien. Jeg vil ikke at de skal få trøbbel på grunn av meg. Det var derfor jeg sluttet.

Thomas sluttet da han merket hvor sløv han hadde blitt.

- Når du ikke en gang klarer å huske ditt eget mobilnummer, da bør du ta hintet.

Men også han bekymrer seg over familien.

- Men hva kan de gjøre? De kan jo ikke ringe politiet heller.

- Hva hadde du gjort hvis det gjaldt dine barn?

- Mine barn? Nei, nei. Jeg skal ikke ha barn. Det er helt klart.

- Men hva skal foreldrene gjøre?

- For å unngå at ungene tar dop? Jeg aner ikke. Du kan jo leie en vekter 24 timer i døgnet fra ungene er 12 til de fyller 18. Jeg ser ikke noen annen mulighet. Noe av det største problemet, slik jeg ser det, er at foreldrene ikke har tid eller råd til å gi ungene nok støtte. De må bare bruke mye mer krefter på å skape et hjem der det er tid til å være sammen og prate. Jeg skylder ikke bare på foreldrene. Mange må jobbe mye for å klare seg. Slik er verden blitt, og resultatet blir oss ecstasy-barna.

- Kan lærerne på skolen se hva som skjer?

- Nei, det tror jeg ikke - de har for mye å gjøre uansett. Lærerne stoler på foreldrene, og de fleste foreldre stoler på lærerne. Så lenge ingen av dem hører noe, regner de med at alt er i orden.

DOPET GIR TRYGGHET, mener Morten. Unge som er sosialt usikre, bruker dopet som en effektiv vei inn i en vennegjeng.

- Alle som bruker dop sammen, blir knyttet sterkt til hverandre, der blir alle venner med alle. Vi deler dop og nedturer, og får trygghet i fellesskapet. Alle søker jo trygghet, særlig sosialt.

Thomas nikker.

- Det virker bare så innmari positivt der og da. Folk er snille med deg og du får masse nye venner. Det betyr alt, livet har ikke plass til noe annet. For meg var det overveldende: Plutselig hadde jeg ikke plass til flere nummer i mobilen, skjønner du?

- Hvor mye tenkte du på at stoffene dere brukte, faktisk er farlige?

- Jeg tenkte ikke på det i det hele tatt da jeg drev med det. Det er som å kjøre innmari fort med bil: Du er ikke redd for å krasje, du er bare redd for å bli tatt.

Mange begynner bare fordi de er nysgjerrige, mener Morten.

- De bruker det en stund, finner ut hva det handler om - og når det ikke er noe mer å finne ut, søker mange ut. De fleste gir seg etter en stund. Og noen klarer det ikke.

- Det er ikke lett å hoppe av for folk som ikke hadde noe særlig å fylle hverdagen med, understreker Thomas. Nå driver han med actionsport for å fylle suget.

- Og så tagger jeg en del, da. Det er ikke bra, jeg skal prøve å slutte med det også. Jeg burde vel ikke si det, men i forrige uke surfet jeg på taket av en T-banevogn. Det var faktisk råere enn ecstasy.

Thomas har tenkt seg om, og har forresten et råd til foreldrene likevel: La ungene få ski og klatreutstyr og sykler og hockeyskøyter, hva som helst - bare de finner noe som gjør fritida mer spennende. Noe som i første omgang kan gi den spenningen de søker, som kan fylle livet med noen prosjekter. Noe som også kan gjøre det lettere å hoppe av etter å ha prøvd dop en gang eller tre.

- Hvordan ser dere på vennene deres som fortsatt bruker dop?

Morten svarer for dem begge:

- Vi har ikke noe problem med at kamerater bruker dop. Vi respekterer dem likevel som mennesker, men selve dopet har vi ikke noe til overs for. Mange på min alder bruker mye kokain nå, amfetamin er mer lavstatus. Det er blitt sinnssyke tilstander på byen, det er helt hvitt av pulver på doene - folk snorter overalt, fastslår Morten.

Og til tenåringsforeldre som trenger glosebok: Snakk med ungene dine.

De vet hva snorting betyr.