Pasientrettigheter kan bli bare ord

Lovfestede rettigheter i helsevesenet, bl.a. til et medisinsk forsvarlig tilbud, kan ikke variere fritt med bevilgningene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pasientene må ikke miste det de nettopp fikk i pasientrettighetsloven på grunn av knappe bevilgninger til flere områder i helsevesenet. For å beholde tilliten til pasientrettighetsloven og sykehusreformen er det nødvendig å gi tilstrekkelige bevilgninger til de helseområdene som berøres.

Pasientene (og pårørende) fikk fra 01.01.2001 rettigheter i en egen lov. Loven gjelder alle områder i helsevesenet: både i sykehus, i kommunehelsetjenesten - også i sykehjem - og i psykiatrien. Flere av rettighetene kunne selvfølgelig vært bedre. Men totalt sett representerte loven et framskritt. Mange pasienter så fram til å kunne nytte loven i hverdagen for å få raskere, smidigere og bedre behandling.

I det drøye året loven har fungert, har den bare knapt sunket inn i befolkningen og i helsevesenet. Mange pasienter har imidlertid oppdaget at de har et fritt sykehusvalg. Loven legger ellers opp til et bedre og kjappere undersøkelses- og behandlingstilbud til pasientene. Sentralt er at tilbudet skal være «medisinsk forsvarlig» (jf. helsepersonelloven). For å tilfredsstille de lovkravene som er gitt, må det en betydelig innsats til. Det må legges vekt på bedre service, fleksibilitet og smidighet, nye tiltak og behandlingsmåter, nødvendig opplæring, rutineendringer - og å skape holdningsendringer i helsevesenet. Det vil være nødvendig å ha en tilstrekkelig økonomi for å ivareta kravene etter pasientrettighetsloven.

Sykehusreformen

Staten overtok sykehusdriften fra 01.01.2002 for bedre å kunne samordne en innsats i tråd med pasientrettighetsloven. Reformen ble støttet av bl.a. pasientorganisasjonene, og skulle gi betydelige gevinster i bedrede helsetilbud. Heller ikke denne reformen har sunket inn. I flere regioner har den foreløpig knapt fått noen reell virkning i forhold til hensikten. Pasienter spøker med at det eneste de har oppdaget av reformen, er avisoppslag om nedskjæringer, byråkratisk oppsvulming og en del nye sykehusnavn (St. Olav? UNN? HF eller RHF?). Reformen vil kreve tid. Den vil kreve en radikal reorganisering i det enkelte sykehus, og vil kunne by på smertefulle prosesser - både for pasienter, befolkning og for fagpersonell. For å kunne holde fast hensikten om et bedre tilbud og for å beholde tilliten til reformen gjennom disse prosessene, er det nødvendig med tilstrekkelige midler, særlig i en overgangsfase.

Bevilgninger

Stortinget behandler denne våren en rekke forhold som gjelder økonomien i helsevesenet. Sykehusene ble gitt 1,8 mrd. i et forsøk på å opprettholde tilbudet. Det er for lite. En ny milliard til sykehusene kan politisk ligge i lufta, men også nå mest for å opprettholde 2001-tilbudet. Stortinget vurderer i tillegg andre områder, bl.a. psykiatri og sykehjem. Det er mulig at bevilgningene totalt sett blir tilstrekkelige til å ivareta driften som før, med de hakk og svakheter som allerede finnes. Det er klart at flere områder lider under mangel på midler. Særlig tydelig er dette for akuttpsykiatrien. Sykehjemmene og kommunehelsetjenesten står også med sine kriser.

Regjeringen har nylig lagt fram bl.a. revidert nasjonalbudsjett og eldremeldingen, begge skal fram for Stortinget før sommeren. Ved behandlingen av disse sakene og andre sentrale helseområder er det nødvendig å bevilge midler for å sikre en forsvarlig gjennomføring av de lovfestede tilbudene til pasientene og for raskt å få sykehusreformen til å fungere etter hensikten.

Lovfestede rettigheter, bl.a. til et medisinsk forsvarlig tilbud, kan ikke variere fritt med bevilgningene. Hvis rettighetene ikke følges av tilstrekkelige midler, blir lovgivningen mest et spill med ord. Det samme er tilfelle med reformer - de krever midler for å etterkomme hensikten. Hvis ikke, blir resultatet ofte tillitstap, konflikt og unødig strid mellom en rekke aktører. Her er det pasienten som taper - kanskje også tilliten til lovgiver.