Patos og patriotisme

En gang var det viktig å gjøre noe for landet sitt. I dag er det nok å være født norsk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AV OG TIL

i historiens løp har mennesker plassert i periferien vært drivkraften i den kulturelle og sosiale utviklingen. Det spesielle ved dette er ikke bare at de befinner seg langt fra institusjons- og maktapparatet, minst like viktig er at de selv kommer fra folket. Noen ganger har de også representert en patriotisk fedrelandskjærlighet som har vært byggende istedenfor selvnytende. Historikeren Jostein Nerbøvik, som satte punktum for sitt historieverk «Myndige møringar» like før han døde for en måned siden, forteller en viktig historie om et slikt prosjekt.

NERBØVIK VAR SELV

volding, og bruker vår lokalhistorie til å si noe vesentlig også om den nasjonale historien. I Norge var det allerede ved midten av 1700-tallet tilløp til at enkeltindivid av folket tok opp ideen om et selvforvaltet dannelsesprosjekt. Tanken var at hvis man skulle bli fri, måtte det skje i egen regi og ikke være iscenesatt av velmenende eliterepresentanter. I «Myndige møringar» blir vi blant andre presentert for den driftige læreren, skribenten og redaktøren Sivert Aarflot. Bondesønnen startet med å samle på bøker som han lånte ut til bygdefolket, og endte med å drive et av de første trykkeriene i Norge. Fra sin lensmannsgård Ekset sendte Aarflot ut sitt Norsk Landboeblad, som hadde abonnenter i hele Norge. I denne avisa skrev han om alt fra forbedring av jordbruket til planetenes bane i verdensrommet.

AARFLOT OG DE

andre opplyste bøndene i Nerbøviks bok representerte en type kraft i opplysningstida som sto for en folkelig, patriotisk fedrelandskjærlighet. De var mennesker som konsentrerte seg om hva de kunne gjøre for landet sitt, ikke hvordan de kunne rykke noen trinn opp i samfunnspyramiden. Denne patriotiske pliktfølelsen er ikke farlig på samme måte som den nasjonale fedrelandskjærligheten. Ifølge den danske sosialantropologen Tine Damsholt er det patriotiske et allment abstrakt begrep som handler om forholdet mellom staten og dens borgere. Det dreier seg om hva den gode bonde burde bidra med, uansett hvor han eller hun er født. Gode patriotiske handlinger kunne være alminnelige dagligdagse handlinger eller ekstraordinære handlinger som overvant krisesituasjoner lokalt og nasjonalt. Disse to typene handlinger kunne utføres av alle, uansett kjønn, avstamning, evner eller inntekt.

MED ROMANTIKKEN KOM

den nasjonale fedrelandskjærligheten, som til dels fortsatt preger det norske samfunnet. Denne holdningen dreier seg mer om følelser enn om fornuft. Det handler om det landskapet du er født inn i, og hvordan dette gjør deg til en fullverdig borger, og ikke så mye om hva du gjør eller har gjort for landet ditt. Den nasjonale fedrelandskjærligheten skaper ofte mer intoleranse enn den mindre følsomme og mer praktisk betonte nyttekjærligheten.

MAN KAN SPØRRE

seg om hvilken av de to typene nasjonalisme det kunne være mest bruk for i Norge i dag. Sånn sett har historien om opplysningstida og noen myndige møringer ganske mye å lære oss.