Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Patriotismens økonomi

USA tror krigen i Irak vil koste landet 700 milliarder kroner, men fortsatt amerikansk alenegang kan koste oss alle mye, mye mer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA KRIGEN

mot Irak brøt ut for tre uker siden, reagerte verdens børser raskt. Verdiene steg og oljeprisen stupte. Godt betalte finansanalytikere smilte, de spådde bedre tider for investorer og aksjesparere. En rask krig var det verdensøkonomien trengte for å bryte ut av en begynnende depresjon. Men så gikk krigen tråere, sandstormene herjet og børsverdiene sank, før det igjen gikk bedre. Amerikanske styrker står nå i Bagdad og Vestens børser gjør store byks. På nytt kan finanskapitalens rådgivere spå lysere tider. Men Irak-krisa har en kostnad som få av de kortsiktige finansanalytikerne tar med i sine beregninger: prisen vi alle må betale for fortsatt amerikansk alenegang. Den prislappen kan bli langt høyere enn de 700 milliardene det amerikanske finansdepartementet mener krigen vil koste.

DEN VERDENSORDENEN

som USA sto i spissen for å etablere etter annen verdenskrig, hadde en klar målsetting: Nasjonalisme skulle aldri igjen få vokse uhindret i fravær av sterke politiske verdensinstitusjoner. På samme måte skulle økonomisk nasjonalisme, i form av mellomkrigstidas proteksjonisme og handelskriger, forhindres. FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og GATT var alle ektefødte barn av to amerikanske presidenter, Franklin D. Roosevelt og Harry Truman. Kjernen i begges overbevisning var troen på at forpliktende multilateralt samarbeid ga bedre grunnlag for økonomisk vekst enn amerikansk alenegang, selv i ei etterkrigstid da USA var mektigere og rikere enn noen gang tidligere. I dag, 50 år seinere, har George W. Bush mistet troen på Roosevelt og Trumans byggverk. FNs framtid er uklar, NATO er rystet og usikkerhetens lys rammer nå også de økonomiske institusjonene. GATTs etterfølger, Verdens handelsorganisasjon (WTO), er i trøbbel. Forhandlingene i den såkalte Doha-runden stoppet opp i forrige uke. Det er reell uenighet om det er rekkevidden for liberalisering av handel innen landbrukssektoren som er den direkte årsaken, men det er fraværet av politisk trøkk for å få til et multilateralt kompromiss som er den bakenforliggende årsaken. Troen på multilaterale fellesløsninger forvitrer i kjølvannet av Irak-krisas splittelser.

PÅ DET POLITISKE

området har Bush-administrasjonen satset på egen supermakt framfor det multilaterale samarbeidets legitimitet. Velger USA alenegang også på det økonomiske området, kan prisen i form av tapt velferd og arbeidsplasser bli høy i mange av verdens hjørner. Tegnene er ikke gode: Patriotiske strømninger i USA fører til krav om bruk av landets overlegne makt for å fremme landets økonomiske interesser. En viktig bakgrunn er at også den amerikanske økonomien er under press. Flere hundre tusen amerikanske arbeidsplasser er det siste året forsvunnet, landets budsjettunderskudd er rekordstort, og interessegrupper spiller på patriotiske strenger når de krever beskyttelse mot utenlandske konkurrenter. Den amerikanske kongressen vedtok i forrige uke at land som har motsatt seg USAs krig i Irak skal blokkeres fra å delta i gjenoppbyggingen av Irak. Noen dager tidligere svartelistet Pentagon ikke-amerikanske oljeselskaper som opererer i Iran, slik at de samme selskapene ikke vil få kontrakter når den enorme irakiske oljesektoren skal gjenoppbygges. Amerikanske oljeselskaper slipper dermed plagsom konkurranse fra flere av de største europeiske oljeselskapene.

EU OG USA

har lenge kranglet om handel, men med Irak-krisas splittelse har krangelen fått et bredere og farligere innhold. Den patriotiske retorikken blant amerikanske politikere har nådd svulmende høyder. I enkelte europeiske land argumenteres det også på en måte som kan minne om nasjonal økonomisk retorikk fra ei tid da proteksjonisme og nasjonalisme styrte verdensøkonomien. Det førte til det mørkeste mørke med massearbeidsløshet og depresjon. Dit er det svært langt, men verdensordenen slik vi har kjent den, er i drift; en verdensorden som hadde som utgangspunkt at nasjonalistisk alenegang skader alle, selv de sterke. For ikke å snakke om en liten, åpen økonomi utenfor handelsblokkene, som den norske.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media