Pave med mange feil

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag gravlegges pave Johannes Paul II, og han hylles hemningsløst over store deler av den kristne verden. Deler av hyllesten er fortjent. Johannes Paul II var en betydelig politisk pave, og ingen kan bestride hans personlige mot. Men han etterlater seg en kirke i dyp krise, preget av et forstokket syn på seksualmoral og kvinnens stilling og en tvetydig holdning til menneskerettighetene. Når pilegrimene i Roma har reist hjem og en mer kritisk ettertanke kan praktiseres, vil det vise seg at Johannes Paul II mer enn noen annen bidro til å svekke den katolske kirken.

Pavens viktigste innsats er knyttet til sammenbruddet av de autoritære regimene i Øst-Europa. Men det er en vill overdrivelse når enkelte mener Johannes Paul II nærmest alene rev ned jernteppet. Oppløsningen i Sovjetunionen og satellittstatenes løsrivelse var først og fremst et resultat av økonomisk stagnasjon, drepende byråkrati, militære kostnader og manglende demokrati. Regimene var ikke lenger bærekraftige, verken materielt eller ideologisk. I denne prosessen var paven en sentral pådriver, særlig i sitt hjemland Polen, men noen avgjørende kraft var han ikke.

Som åndelig og organisatorisk leder førte Johannes Paul II kirken i reaksjonær og konform retning. Han skrudde klokka tilbake etter at pavene Johannes XXIII og Paul VI åpnet kirken mot det moderne samfunnet. Under Johannes Paul II er kirken blitt sentralisert, avvikere fordømt og personer med liten intellektuell kraft utnevnt til de høyeste kirkelige embetene. De store menneskemengdene som alltid hyllet historiens første TV-pave, dekket over en annen utvikling: det store frafallet av aktive kristne og den moralske kløften mellom geistlige og lekfolk. Pavens fordømmelse av prevensjon, onani, homoseksualitet og abort og hans forsvar av sølibatet er en trist arv. Det har bidratt til å øke antall aidsofre, ikke minst i Afrika. Den forsiktige holdningen til geistliges sexovergrep mot barn har vært en ren skandale.

Pave Johannes Paul II var en betydelig pave. Men han var ikke ufeilbarlig, verken teologisk eller menneskelig. Uten dyptgripende reformer vil forfallet i den katolske kirke fortsette.