Pavens veivalg

Det er ikke Ratzingers sitatpraksis som er hovedpoenget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PAVENS SEDVANLIGE onsdagsopptreden på Petersplassen denne uka ga ham anledning til å si unnskyld - igjen. Da var vi oppe i fire beklagelser etter den omstridte talen han holdt i Tyskland tirsdag i forrige uke, der han siterte en 1300-talls keiser som kunne fortelle at Muhammed ikke har brakt annet enn ondskap og umenneskelighet inn i verden. Riktignok er han bare lei seg for at folk ble lei seg, ikke fordi han har sagt noe galt. For Paven føler seg misforstått, og det er jo langt på vei riktig.

PAVENS SITAT ble brukt for det det var verdt og mer til, både av protestivrige muslimer, og av en «sensasjonshungrig og sleivete presse», som den katolske kirken i Norge trakk fram som hovedskurk. Fra Libanon til Indonesia og India dro folk ut i gatene med brennende flagg og knyttede never. Det er lett å bli overveldet av mobiliseringskraften som ligger til grunn for de mange protestdemonstrasjonene, men viljen til nærlesning er ikke så iøynefallende. Likevel er det naturligvis en overforenkling å legge hele skylda på pressen og kampvillige imamer i denne saken. Pavens sitatvalg var nok i seg selv uklokt, hvis målet er å arbeide for forståelse og respekt mellom kristne og muslimer. Men viktigere enn et løsrevet sitat, er det å ta inn over seg hvilken retning den katolske kirken er på vei under Benedikt XVI.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«DETTE VILLE aldri Woytila ha gjort», sa stormuftien i Jerusalem til italienske aviser på tirsdag denne uka. Samme analyse lå bak kommentartegninger Al Jazeera publiserte: De viste den gamle paven som sendte opp fredsduer - og den nye paven som skjøt dem ned. Det var en slem karikatur, men det er liten tvil om at Ratzinger har valgt en helt annen strategi for interreligiøs dialog enn sin forgjenger. En av dem som så med glede på den nye retningen var nylig avdøde Oriana Fallaci, som i et av sine siste intervjuer forklarte at hun hadde vært fortvilet over hvor myk og føyelig den forrige paven var i spørsmål som hadde med islam å gjøre. I boka «Fornuftens styrke» forteller Fallaci leserne at Europa er blitt en islamsk provins, og at «Det syke Europa har solgt seg som et ludder til sultanene og kalifene.» Det var etter utgivelsen av den boka at ateisten Fallaci ble invitert hjem til Pavens residens for en uformell prat. Og Fallaci kunne fortelle at Paven var blant de få menneskene som gjorde at hun ikke følte seg helt ensom her i verden.

FOR OM PAVE BENEDICT er mange hakk mer subtil enn Fallaci var, kunne de enes om dette: Europa har mistet sine røtter. Pave Benedikt XVI ser kampen om Vestens sjel som sin hovedsak. Han vil først og fremst samle troppene. Hans form for dialog er i virkeligheten avhengig av at Europa dyrker sin kristenhet - for «en rasjonalitet og fornuft som er døv for det guddommelige kan ikke gå inn i en sann kulturdialog», som han skrev i den omstridte talen. I boka «Uten røtter», tar han et voldsomt oppgjør med det han kaller «vestens selvhat» - et selvhat som kommer av at man ikke tar vare på kristendommen. Dialogen er på denne måten avhengig at vi er like religiøse som de andre, på et vis. Da kan vi stå der, som i gamle dager, og bedrive dialog med hver vår religion stemplet i panna.

ETTER BENEDICTS unnskyldninger, har det dukket opp stemmer som likner på dem vi hørte under karikaturkrisen: Å beklage er feigt. Det snakkes om at det er på tide å forsvare ytringsfriheten. At denne saken viser at det er på tide at Vesten står samlet, i forsvar, som en spaltist i Washington Post uttrykte det tidligere denne uka. Da har man kjøpt Pave Benedikt XVIs versjon av hva vesten er. Det er en posisjon som har blitt vanlig i mange land, ikke minst Italia, der flere profilerte sekulære og kristne politikere og intellektuelle nylig har gått sammen om et prosjekt de har kalt For Vesten.

DET ER IKKE så underlig at en pave kjemper for de kristne verdiene. Men at Europa skulle følge ham, og samle seg rundt «sin» religion for å møte vår egen «relativisme» og noen andres fundamentalistiske religiøse oppblomstring, er en genuint dårlig idé - som samtidig er en trussel mot viktige sekulære verdier man bør kunne holde høyt uten å bli beskyldt for å drive med «vestlig selvhat».