Penga eller livet!

Krig er ikke bare, som Karl von Clausewitz uttrykte det, en fortsettelse av politikken med andre midler. Under ligger det langt mindre edle motiver. Kriger begynte historisk som plyndringstokt, og det har krig fortsatt å være i større eller mindre grad til den dag i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Irak under Saddam Hussein invaderte Kuwait i 1990 ble det også kalt «verdenshistoriens største, væpnede bankran». I El Salvador, Guatemala, Nicaragua, Colombia, Argentina og mange andre land har geriljabevegelser ranet banker, plyndret varelagre og tatt gisler for å presse ut løsepenger.

Da opprørerne til Laurent Désiré Kabila inntok hovedstaden Kinshasa, i daværende Zaore, nå Kongo, tok de sitt krigsbytte. I Liberia og Sierra Leone var det ikke bare de stridende partene som sto for overgrepene, men like mye omstreifende væpnede bander. Under borgerkrigen i El Salvador inntraff det påfallende mange bankran, langt flere enn geriljabevegelsen FMLN var i stand til å gjennomføre for å finansiere sin kamp. Etter fredsavtalen i Guatemala har bander fortsatt i gamle spor med å ta gisler for å presse ut løsepenger.

  • Under krig trer de skruppelløse fram for å drive butikk. Krigen oppløser lov og moral. Vanlige forbrytere forkledd som «revolusjonære» tømmer banker og forretninger, utfører leiemord, tar gisler for løsepenger eller tvinger folk til å betale for «beskyttelse», alt under dekke av krigen. En fiende kan tas av dage og en motstander ruineres uten at noen gjør anskrik. Lå det politiske motiver bak alle de vestlige gislene som ble tatt til fange i Beirut på 80-tallet? Eller var det snakk om penger? I alle fall ble det betalt løsepenger for noen.
  • Somalia hadde i dag vært bankranernes paradis på denne jord, dersom det bare fantes noen banker igjen å rane - etter krig, tørke, nød, borgerkrig og anarki i to tiår. Somalia er et land uten stat, uten noen nasjonale myndigheter. Utover på 90-tallet kastet de væpnede bandene seg over nødhjelpen fra utlandet, som de plyndret, fordelte seg imellom og solgte. Med våpen overalt, var det dessuten livsfarlig å bevege seg rundt, så enkelte bander gjorde forretning på å selge «beskyttelse». Den som ikke tok imot «tilbudet», sto i fare for å bli tatt til fange av de samme som ellers hadde vært livvakter. Snart kjørte alle utlendinger og viktige somaliere rundt med en såkalt «tecnical» både foran og bak sin egen bil. En «tecnical» er en liten, stjålet lastebil av merket Toyota full av væpnede menn pluss et maskingevær med stativet sveiset fast på lasteplanet.
  • De eneste som har stått somalierne bi gjennom alle de vanskelige åra, er Røde Kors, som har vært i landet helt siden 1981. I motsetning til USA, som forsøkte å slå seg gjennom på tvers av dette klan-samfunnets strukturer med makt, forsøkte Røde Kors å bygge på det gamle nettverket av klaner med eldsteråd og på Somalias Røde Halvmåne. Røde Halvmåne er stadig landets eneste landsomfattende organisasjon, med folk bak alle frontlinjer.
  • Røde Kors er formelt beskyttet som nøytrale av folkeretten. Genhve-konvensjonene gir dem rett til alle sider av frontlinjene for å hjelpe sårede og krigsfanger. Men folkeretten er skapt for krig mellom stater, ikke bander. Hvem i Somalia i dag har undertegnet Genhve-konvensjonene? I 1995 ble det riktignok i et tillegg slått fast at Røde Kors har adgang til alle væpnede konflikter, men den slags skremmer neppe sammenraskede bander av væpnede omstreifere på jakt etter rikdom og mat.

I denne væpnede galskapen kom så FN med soldater, deriblant fra USA, for å skape fred i 1992. Plyndringene avtok, men krigen tiltok og USA måtte trekke sine soldater ut.

Likevel opplever Røde Kors nå et av sine verste mareritt: Ti medarbeidere er tatt som gisler. De er truet på livet, og angivelig stilles det krav om løsepenger.

Derfor stiller Røde Kors sitt håp til eldsterådene og klanlederne, som vet at deres egne nyter godt av mat og vann, medisiner og helsestell fra Røde Halvmåne. De er landets eneste myndigheter når alt annet er oppløst.