Penga eller livet

Når nåtida blir kaotisk, framstår selv den dystreste fortida som rosenrød.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VORONEZJ (Dagbladet): «Ikke nok med at eieren av bilen forlanger å få 600 rubler av meg hver dag jeg kjører,» klaget drosjesjåføren, «sånn at jeg må kjøre 12 timer om dagen for overhodet å få litt lønn selv. Nei, nå må jeg snart betale ansvarsforsikring også! I Moskva vil de lage en lov som gjør det obligatorisk.» Jeg spurte forsiktig om det ikke var nokså lurt å ha forsikring. «Ha!» blåste han foraktelig. «Så De tror jeg får igjen noe fra forsikringsselskapet?!» Åpenbart en umulig tanke. Drosjesjåføren, som overalt er en fremmed journalists beste venn - og Russland er intet unntak - begynte på en omstendelig forklaring om livets elendighet: Man kunne ha så mange forsikringer man bare ville, hevdet han, men skjedde det en ulykke, eller kom han i tvist med noen, var det ikke polisen som avgjorde erstatningssummen, men rikdommen til motparten. Det er aldeles utenkelig at ei fattiglus skal kunne få penger eller erstatning. For å oppnå det må man bestikke rette vedkommende, og det har han ikke råd til, særlig ikke når forsikringen skal betales. Det dreide seg etter hans mening om offentlig godkjent ran: Den obligatoriske forsikringen endte i private kapitalisters lommer, uten at man fikk noe igjen.

Penger er makt,

og makt gir rettigheter også i dagens Russland. Derfor må folk i Moskva sentrum plutselig vike plassen for fine biler som kommer kjørende langs fortauet. Finner sjåføren det for godt, benytter han gjerne det som kjørebane - for er han rik nok, gjelder ikke trafikkreglene for ham. Her i Voronezj holder bilene seg stort sett på veien, men neppe av respekt for lovene. Snarere fordi det ennå er plass nok der. Rikdom gir deg lov til alt - uansett hvem som måtte stå i veien for dine planer, forutsatt, selvfølgelig, at de forstyrrende elementene er fattigere enn deg. «Når kan man gjøre hva man vil?» spør Dostojevskij i «Vinternotater om sommerinntrykk» og mener tilstanden i datidas Paris. Han svarer selv: «Når man har en million. Får hver og en en million sammen med friheten? Nei. Hva er da et menneske uten en million? Et menneske uten en million er ikke et menneske som kan gjøre hva det vil, men et menneske man kan gjøre hva man vil med.» Sånn sett er det moderne Russland blitt mer vestlig.

Drosjesjåførens utbrudd

brakte nok en gang tankene tilbake til mitt møte med filosofen Grigorij Pomerants i Moskva. Han hadde forklart meg at bolsjevikregimets sammenbrudd ikke hadde noe med dissidentenes arbeid eller kampen for rettigheter å gjøre. Faktisk hadde allerede Leo Trotskij forutsagt hva som kom til å skje i Sovjetunionen: «Før eller seinere vil Stalins nomenklatura ønske å forvandle de statsbedriftene de forvalter, til privateiendom,» hadde Pomerants sitert Trotskij. Og det var nettopp hva som skjedde under Boris Jeltsin. Til heiarop fra Vesten ble da statens eiendommer privatisert, og fordelt blant menn som tilhørte den tidligere makteliten, eller nomenklaturen. Det vil være galt å si at staten ikke gjør noe for å bedre situasjonen, men inntektsforskjellene i dagens Russland er så astronomiske at det nærmer seg det ufattelige. Så selv om enkelte statstjenestemenn gikk opp 30 prosent i lønn da minstesatsen i staten ble hevet til 600 rubler i måneden, er og blir summen identisk med det min drosjesjåfør må kjøre inn hver dag før han begynner å tjene penger selv.

«Jeg skal fortelle deg noe,»

fortsatte sjåføren, «det var bedre før, i Sovjetunionen. Selv om det var knapphet på varer, visste jeg da at de var av god kvalitet, og var de ikke det, hadde jeg noen å klage til. Jeg ble hørt, man tok hensyn til meg!» Jeg tviler på om dette er helt riktig, men sikkert er det at forestillingen om den gylne fortida begynner å feste seg. Min studiekamerat fra 25 år tilbake understreker imidlertid det faktum at han nå kan få kjøpt akkurat de bøkene han vil ha, og ønsker seg på ingen måte tilbake. Men man kan jo spørre seg hvor mange nordmenn som ville valgt bøker og rettsløs vilkårlighet framfor et liv uten bøker, men med rettigheter og relativ verdighet - slik fortida for russerne fortoner seg gjennom ønsketenkningens filter. Nostalgien er i alle fall ikke et tegn på at folk vil ha Stalin tilbake.

(Dette er femte artikkel fra

Peter Normann Waages

reise i Russland)