Penge- Jens

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenberg er inkarnasjonen på politisk pragmatisme: Han har et prinsipp inntil han bekjenner seg til et nytt. Ikke slik å forstå at han er en opportunistisk værhane. Men en svært fleksibel og lærenem politiker, som med blankt og uforferdet ansikt slåss for sin nyeste erkjennelse, selv om den måtte stride mot noe han tidligere har stått for.

Dette slo meg da jeg leste hans kronikk i Aftenposten, dagen etter NHO-konferansen. Der argumenterer han heftig for den pengepolitikken hans regjering og Stortinget innførte i 2001.

Det er altså ingen ny erkjennelse, men den nyeste.

Den går som kjent ut på at Norges Bank skal bruke renta som instrument for å holde inflasjonen lav og stabil. Før gjaldt det å holde kronekursen mest mulig stabil. Det husker jeg svært godt. Det var nemlig Jens Stoltenberg som lærte meg hvorfor det måtte være slik, på en hastig tur fra Folkets Hus til regjeringskvartalet. Jeg småløp ved siden av ham med blokk og blyant, slik bladfyker, ifølge gjengse forestillinger gjør. Og hans smittende entusiasme, pedagogiske evner, samt min følelse av hurtig mestring av tung, komplisert sosialøkonomi, gjorde at jeg en halv time seinere skrev like begeistret om dette i Dagbladet. Jeg hadde forstått noen sammenhenger jeg ikke tidligere hadde forstått og som de færreste av mine kolleger hadde forstått. Den daværende finansminister fikk meg til å føle meg ganske så intelligent. En god følelse. Det var seinhøstes i 1996, da Stoltenberg var finansminister i Thorbjørn Jaglands regjering.

Men nå argumenterer altså min læremester i pengepolitikk stikk i strid med sin opprinnelige lære. «Jeg tror på stabil kronekurs og lav rente», sa Stoltenberg den gang. Denne læren var påtvunget ham av fagbevegelsen og industrien. Et inflasjonsmål ville, ifølge dem, rasere industrien og arbeidsplassene. Og det kan de saktens få rett i. Kanskje Jens’ nye trossetning bør lyde: «Jeg tror på lav rente.»