Pengeberget

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I det Norge går inn i det nye året er vi et rikt land. Det stadig økende forbruket av olje har sikret oss et pensjonsfond i utlandet som plasserer Norge i en særklasse blant Europas økonomier. Etter tredje kvartal i år passerte vi to tusen milliarder kroner, eller to billioner i formue. To billioner er et ufattelig høyt tall. Millioner, milliarder, selv billioner sklir lett over i hverandre.

Men et bilde på hvor store forskjellene mellom begrepene faktisk er, får man om man gjør tallene om til tid: En million sekunder gjør klokken unna på elleve og et halvt døgn, men en milliard sekunder tar faktisk drøye 31 år. To billioner sekunder ville ta mer en 63 300 år.

Og vi kommer ikke til å være skarve dobbelt-billionærer lenge. Idet vi går inn i nyåret er prognosen på formuen allerede 93 milliarder høyere enn bare i forrige kvartal. Innen utgangen av jubileumsåret 2014 anslår Norges Bank at vi vil ha en oljeformue i utlandet på 4,3 billioner. Det er nærmere en million per nordmann.

Handlingsregelen for oljefondet tilsier at fire prosent av avkastningen kan brukes i statsbudsjettet. I år utgjør fire prosent 71 milliarder. I 2015 vil det tilsvare 174 milliarder kroner. Det er bare avkastning, beløpet vi kan hente ut av fondet uten at det vil krympe. Og 174 milliarder utgjør for eksempel 200 000 kroner i pensjon til hver av 870 000 norske pensjonister.

Hvis vi da klarer å ta dette overskuddet inn i landet uten å øke trykket i norsk økonomi til kokepunktet. Pumper man 174 milliarder årlig inn i en norsk økonomi som allerede har full sysselsetting, vil lønningene måtte stige, uten at det vil trylle fram mye mer arbeidskraft. Sannheten om pensjonsfond utland er at dersom vi skal ha god nytte av dem her til lands i framtida, vil arbeidskraft fra utlandet måtte importeres parallelt med at overskuddet av tas inn. For det Norge kommer til å mangle i framtida er ikke penger. Dem har vi et berg av. Det er arbeidskraft.