Pengegaloppen

Vi feirer og feirer, men hva - oss selv, eller pengene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En fest er ikke å forakte, heller ikke flere. I år har vi nok å feire: 8. mai var det 60 år siden Nazi-Tyskland ble beseiret, 7. juni er det 100 år siden unionen med Sverige ble oppløst - og midt i mellom ligger 17. mai, med pølser, is, flagg og barnetog. Nå, så å si kvelden før hurra-ropene starter, kan det være grunn til å spørre hva Norge har gjort for å fortjene til all viraken.

Jubileumsåret 2005 åpnet med at den direkte toglinjen mellom Stockholm og Oslo ble nedlagt. «Verdensborgeren i hundre år», som er navnet jubileumsselskapet for 2005 satte på Norge, hadde ikke råd til å oppgradere sporene på sin side av grensa. Som et besvergende mantram lyder da også den evige klagen om pengemangel i dagens Norge. Et blikk på nyhetsbildet viser det.

Bærum kommune vil erstatte utdannede bibliotekarer, helse- og omsorgsarbeidere med frivillig hjelp. Budsjettet tillater ikke fagpersonale. I osloskoler med flere funksjonshemmede elever eller andre med behov for spesialundervisning, blir undervisningstilbudet til de øvrige elevene dårligere, fordi skolene må ta av sitt eget budsjett for å dekke utgiftene til dem med spesielle behov. Kommunen har ikke råd til annet. Situasjonen for psykiatriske akuttpasienter er desperat. Alvorlig syke stues i Oslo og Bergen sammen i korridorene. Ved Akershus universitetssykehus gikk overlegen i april til det skritt å nekte å ta i mot flere pasienter.

Ved Universitetet i Oslo gikk en av de mest profilerte professorene, Jon-Roar Bjørkvold, nettopp av i protest mot det nye finansieringssystemet for universitetene. Mens staten tidligere hadde råd til å sikre et visst antall ansatte ved hvert institutt, har man nå ikke penger til annet enn å la bevilgningene avhenge av antall studenter. Resultatet er blant annet at filosofistudiet i Tromsø er «teknisk konkurs» (som kjent er filosofiens fremste mål å gå med overskudd) og at italiensk-studiet i Oslo bare ble reddet fra umiddelbar nedleggelse gjennom en voldsom kraftanstrengelse fra personalet, og 160 000 fra Det italienske utenriksdepartementet i tre år. Deretter må kampen tas opp på nytt. Sånn sett minner dette om at Norge for noen år siden ikke hadde råd til å pusse opp Munch-museet. Den jobben fikk Japan.

Og slik kunne vi fortsette - overalt viser eksemplene det samme: Bare én målestokk gjelder: penger. Det er ikke enestående; hele verden står i fare for å bedøves av den markedsliberalistiske ideologien, der det ikke blir forskjell på studenter og seigmenn, på skriftstykker og syngende doruller. Fordi resultatene måles i penger og penger kan måle alt, blir alt til det samme, nemlig varer. Det siste og avgjørende spørsmålet lyder: Hvor mye koster dette? Eller: Hvilken profitt ligger i dette? Det er avhengig av om vi snakker om offentlige utgifter eller private interesser, men helt uavhengig av hva vi snakker om.

Norge er snart best i den klassen vi strengt tatt ikke går i, derfor er denne pengebesettelsen så pinlig. Vi har vært fri for utenlandsgjeld i 25 år, oljefondet er på 1000 milliarder kroner - og hver dag tjener vi et par hundre millioner ekstra på de høye oljeprisene, men vi er blinde for alt annet enn kroner og øre. Derfor skal vi utvinne mer av oljen og styrke et oljefond som ingen tør å bruke av, fordi de frykter inflasjon. Det eneste man er interessert i, er å investere i utlandet for å skaffe flere penger. Så fantasiløst! Sunn fornuft tilsier da at har man for mye penger, må de benyttes der de ikke skaper profitt - for eksempel til å finansiere et av verdens beste universiteter, et strålende bibliotekvesen, et omfattende helsetilbud - eller for den saks skyld en topp moderne jernbane ut av landet.

Selv om «New Public Managment», som er ny-ordet for privatiseringen og pengetellingen, er verdensomspennende, er det påfallende at et land som Sverige - som er like «teknisk konkurs» som filosofistudiet i Tromsø, har råd til å holde seg med offentlige bad der murpussen verken faller i hodet på de badende, eller trær vokser opp av bassenggulvet. Og Frankrike har en aldeles utmerket jernbane. Så hva skal vi feire? At vi snart ikke har andre samtaleemner enn kroner og øre? Eller skal vi se på jubileumsåret som det året da vi forsto at den som bare er opptatt av penger, mister alt annet.