Pengene eller livet?

Høyres ordførerkandidat i Oslo vil ikke være varaordfører fordi lønna blir for liten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kampen om ordførervervet i Oslo er inne i en avgjørende fase. Høyres kandidat, Fabian Stang, har ikke ved noen anledning unnlatt å fortelle offentligheten at han svært gjerne vil iføre seg det tunge ordførerkjedet. Han vil gjøre en arbeidsinnsats for fellesskapet. Det kan imidlertid ende med at Høyres kandidat blir sittende med varaordførervervet. Og det har Stang liten lyst på, kanskje fordi det er en mindre gloriøs posisjon, men, røper han, mest fordi den er så dårlig lønnet. Mens ordføreren tjener vel 900 000 kroner, omtrent som det han tjener som advokat, får varaordføreren 600 000, omtrent en professorlønn. – Jeg får gå i banken og forhøre meg, sa han til Aftenposten denne uka.

Uttalelsen får unektelig tankene mine på glid. Jeg hørte aldri Rolf Stranger eller Brynjulf Bull bruke ordførervervets pekuniære avkastning som argument da de to delte ordfører- og varaordførervervene i hovedstaden. Politiske bein har jo ikke vært noen vei til penger her i landet. Det har vært ansett som rett og riktig at de som representerer folket i politiske ombud ikke skulle fjerne seg for langt fra det samme folket som de hadde som oppgave å gjøre livet og tilværelsen lettere for. Derfor har politikerne også kviet seg for å bevilge seg selv høye gasjer. Det er til tider drevet ut i parodien, som når stortingsrepresentanter unnlot å heve diett av hensyn til statskassa.

Blant politikere som i store deler av sitt politiske liv hadde betydelige pengesorger er parlamentarismens far i Norge, Johan Sverdrup, som satt og sultet på et hotell i Kristiania og Høyre-lederen C.J. Hambro, som det til og med ble laget en kronerulling for da han trengte penger til å utbedre sitt husvære. De fleste politikere har strevd seg gjennom en mager økonomisk tilværelse, og det er først i vår tid at det er blitt en rimelig orden på de økonomiske forhold for politikere både lokalt og nasjonalt.

Vi lever i ei tid da pengene for alvor er blitt det fremste mål på suksess og rang, og vi hører nå og da ymt om at også ledende folkevalgte burde få lønn som kunne sammenliknes med den man har i det private næringsliv. Bare da vil det bli mulig å rekruttere politikere også fra næringslivseliten. Og det er riktig at det i vår tid er svært sjelden representanter for ledersjiktet i næringslivet blir valgt til politiske verv, slik skipsredere som Gunnar Knudsen, Christian Michelsen eller Johan Ludwig Mowinckel kunne ved starten av forrige århundre. Det er også blitt færre advokater, som Fabian Stang.

Men Rolf Stranger, som vel burde være et forbilde for vår tids Stang i norsk politikk, prioriterte å ivareta velgernes og hovedstadens interesser framfor å drive sitt grossistfirma så lønnsomt som han kunne. Om han fikk ordførergasje eller varaordførergasje var visst ikke avgjørende.

Både ordføreren og varaordføreren er blitt seremonielle figurer i store byer som Oslo. Men vi liker å se på våre politikere som personer som skal kjempe de svake gruppenes sak i velferdsstaten, de som befinner seg nederst både økonomisk og sosialt. Da gir det et dårlig signal når Høyres ordførerkandidat og dermed også Høyres varaordførerkandidat, betakker seg for det siste vervet fordi lønna er for lav.