Pengene skjelver

Børsen er så nervøs at den har fått hikke. Råvareprisene dirrer av stress. De fleste ser en annen vei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDEN ER blitt mindre, gjentar frasemakerne. Vi bor i en global landsby, hevder like mange. Begge deler er feil. Verden er blitt større, politikken mer kompleks, økonomien mer fjernstyrt og teknologien mer overrumplende. Kanskje viktigst og mest truende: Vi mangler fundamental kunnskap om sammenhengene i den nye globale økonomien. Ekspertenes analyser spriker i alle retninger og gir usikre holdepunkter for hva som vil skje i framtida. Den iskalde rasjonaliteten som tross alt preget den kalde krigen, er avløst av brennhete religiøse krefter som bomber de spillereglene Vesten påberoper seg. Trygghetens mønstre er visket ut.

I EN SLIK verden er det slett ikke rart at mange kaster kortene og sier «gris». Det som skjedde da Oslo Børs opplevde et mini-krakk for ei drøy uke siden, illustrerer den nye usikkerheten. En av forvalterne som spådde nedgang oppga ikke mindre enn ti grunner for det. Blant disse var opphetede eiendomspriser i California og Florida, stigende renter i Europa og Japan, kunstige bevegelser i markeder som Island og New Zealand, svekket drahjelp fra billig kinesisk arbeidskraft og stigende råvarepriser til tross for at importen til Kina avtar. I tillegg kommer faktorer som svekket amerikansk dollar, kunstige overskudd i europeiske børsselskaper, stigende kostnader på mange varer og tjenester og høyt prisede selskaper. Med så mange elementer til vurdering, må man være mer enn tallknuser for å følge med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR ER DET kanskje klokt når noen av landets best betalte fondsforvaltere, rådgivere og investorer sier de ikke har peiling på hva som vil skje med markedet de neste tre månedene. Enkelte peker på at markedspsykologien vil avgjøre, altså graden av panikk eller optimisme. Andre nøyer seg med å si at det kan gå i alle retninger. Her er ikke mye hjelp å hente for menigmannen, ei heller for dem med store børsformuer. Derfor liker mange å lytte til den bramfrie milliardæren Idar Vollvik i stedet. Vollvik sprer alltid lys og optimisme, og kan i tillegg vise fram dyre gjenstander som synes å bekrefte at han har fanget ånden i flasken. Det mange ikke ser er at investorer av Vollviks type over tid har en tendens til å låse formuen fast i selskaper hvor kursene synker og hvor det er vanskelig å komme seg ut. Den som følger slike bjellesauer får ingen rovvilterstatning når det går galt.

DET NORSKE børsmarkedet er nesten tredoblet i verdi siden bunnen i 2003. Høye priser på olje og fisk har bidratt til å skape millionærer på løpende bånd. Den kraftige veksten i Kina og India presser prisene på importprodukter ned og øker råvarenes verdi. Men når alt lyser, er det lett å bli blendet. Den som opplevde jappetida på 80-tallet og IT-bobla, bør prøve å huske de viktigste lærdommene. Den viktigste er at generell økonomisk oppgang kamuflerer det som er råttent, dårlig eller middelmådig. Som det sies: Høyvann hever alle skip. At selskapenes aksjer blir dyrere, betyr jo ikke at driften er god eller at ledelsen er på høyden. Når kurvene i aksjemarkedet peker oppover, tar de også med dem som burde være taperne. Når krakket kommer, har slike selskaper en tendens til å falle 40-60 prosent i verdi, mens de mer robuste bare får juling i klassen 10-20 prosent.

MANGE FØLER uro over at det blir stadig vanskeligere å skjønne - og påvirke - de kreftene som styrer økonomien. Dette styrker den allmenne politiske pessimismen som har ett mantra: Verden går til helvete. Men det gjør den ikke, i hvert fall ikke på sentrale områder. Det blir færre fattige, barnedødeligheten er synkende og det er nedgang i antall ofre for krig og terror. Folkemord, politisk undertrykking og diskriminering er i tilbakegang. Faren for varige klimaforandringer er i høyeste grad til stede, men det skjer også viktige forbedringer når det gjelder miljøet.

KANSKJE ER selve balansegangen mellom optimisme og pessimisme en av de vanskeligste utfordringene i vår tid. Et sted imellom finnes jo realismen. Skjønt det er lettest å bli dratt mot optimismen. I hvert fall slik den er definert av den italienske skuespilleren Ugo Tognazzi: En optimist er et menneske som uten penger i lommen bestiller østers, i håp om å kunne betale regningen med perlene han finner.