Pengenes kunst

Verdens mektigste kunstsamlere lar vanligvis aldri høre fra seg. Nå taler de.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ADAM Lindemann vokste opp ved siden av Guggenheim-museet, lekte med barna til berømte kunstnere og kom selv fra en styrtrik familie. Som ung playboy ble han introdusert for Andy Warhol og Jean-Michel Basquiat da han tilbrakte «quality time» på den legendariske nattklubben Studio 54. Han ble del av 1980-tallets festglade Manhattan-kunstscene, og kjøpte et lite bilde av den tidstypiske maleren Julian Schnabel. Snart begynte han å handle på det lukrative Warhol-markedet. I dag er Lindemann blitt en 44 år gammel entreprenør og kunstsamler av klassisk New York-format. I boka «Collecting Contemporary», som nå kommer ut på det tyske kunstbokforlaget Taschen, har han, ved siden av å øse av sine egne samlererfaringer, intervjuet 40 av de mektigste aktørene i den fargesprakende kunstverdenen Warhol lærte ham å elske.

«KUNSTSCENEN er fylt av fascinerende, men kanskje litt leiesoldataktige karakterer, og denne scenen behøver dine penger til å forsørge seg. Det er en temmelig sjokkerende opplevelse å se hvordan det å bruke en del penger, eller få folk til å tro at du vil gjøre det, plutselig kan bringe så mange mennesker til dørstokken din. Nyt dem!», er rådet Lindemann gir til mennesker som er rike på dollar og kjøpelyst, men fattige på samlererfaring. For dem er boka full av utpreget usentimental informasjon om de komplekse mekanismene i det internasjonale markedet for samtidskunst. Som den berømte kunsthandleren Marc Glimcher sier: «Det er enkel matte; bare et bitte lite segment av befolkningen kan skape kunst, og derfor har bare et bitte lite segment råd til å kjøpe den».

Artikkelen fortsetter under annonsen

LISTA over Lindemanns intervjuobjekter er meget imponerende, og forteller alt om hans upåklagelige kontakter - en uvurderlig valuta i kunstverdenen. Den mediesky Christie\'s-eieren François Pinault sier at han foretrekker samtidskunst fordi «samtida og framtida krever en skapelsesakt, og tillater derfor frekkhet og eventyr», mens den mektige briten Charles Saatchi klager sin nød over en bestemt type kunsthandlere: «Pompøse, makthungrende og patroniserende som de er, later mange av disse smaksdommerne til å være bedre egnet til å stå i døra på en nattklubb og godkjenne hvem som skal bli sluppet inn bak fløyelsrepet».

FOR I dagens opphetede samtidskunstmarked er en velfylt konto slett ikke nok for å anskaffe kunsten man drømmer om. En ettertraktet kunstner har alltid en omfangsrik venteliste, og en gløgg gallerist vet å plassere kunstnerne sine utelukkende i meritterende omgivelser og hos samlere som - skrekk og gru - ikke kan finne på å videreselge verkene på ikke-kontrollerbare auksjoner. Lindemann selv fortalte nylig til W hvordan han i månedsvis smigret gallerist Barbara Gladstone, som er intervjuet i boka, med lunsjer, blomster og utallige telefonoppringninger for å få betale i dyre dommer for et Richard Prince-verk han lenge hadde ønsket seg. Auksjonarius Simon de Pury sier det slik: «Samling er en sykdom. Det er en helt fantastisk sykdom og en fullstendig ikke-kurerbar sykdom, og den har like mange varianter som det finnes samlere».