Pengenes makt

Terra-skandalen viser at pengemakten gjør seg mer og mer gjeldende, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Terra-skandalen har øyensynlig overrasket alle. Men at norske kommuner blir overtalt til å gå inn i spekulative pengeplasseringer er en naturlig følge av den nyliberale vending i kapitalismen. Det er like naturlig som at Asker kommune leier inn et konsulentselskap til å presentere forslaget til kommunebudsjett. Det er jo dette som blir ansett som moderne. Mange er dessuten blitt rike på slike grep.

Terra selv er et godt eksempel. Rett nok eies Terra Securities av noen små sparebanker i Norge. Historisk sett er de viktige institusjoner for utviklingen av de norske småsamfunnene, økonomisk, kulturelt og politisk. Fordi de også er eid av innskyterne, har de hatt betydning for utviklingen av demokratiet vårt. Deres oppgave var å støtte lokalt næringsliv, ved oppstart, utvikling og omstrukturering.

Dette fortoner seg som lenge siden. Terra er rett nok bare en bitte liten flik av den utvikling som har medført store endringer i kapitalismen i hele verden. Men den har sin pris: I løpet av de siste tretti år er det skjedd en reversering av de tunge tendensene i de vestlige demokratiene i retning større likhet. Færre og færre eier mer og mer av kapitalen. Det er særlig skjedd i USA, naturligvis, der kløften mellom topp og bunn i samfunnet er utvidet mange ganger i forhold til for en generasjon siden. Men det skjer også hos oss, særlig fordi finansinntektene øker blant annet gjennom den formen for virksomhet som Terra driver. Storparten av inntektsveksten siden slutten av 1980-tallet er gått til de rikeste.

Slike forskjeller må komme til uttrykk i politikk. Hva betyr det for demokratiet? Ytre sett selvsagt ingen ting, institusjonene er jo der, velgerne går til urnene og velger sine representanter. Men det er neppe så enkelt. For demokrati er noe mer enn en styreform. Det er en samværsform, og har også vært en prosess til å utjevne ulikhet. I de nordiske land skjer det gjennom en omfattende velferdsstat slik New Deal betydde også i USA. Opprinnelig innså de økonomiske elitene at det er bra også for dem at det skjer en omfordeling av velstand med statens hjelp. Dermed slipper de ansvaret for ansattes sikkerhetsnett som trengs når kapitalismens regelmessige kriser dukker opp.

Spørsmålet er bare hvor lenge en stadig mer kultur- og historieløs økonomisk elite holder fast på dette. I USA og Storbritannia for eksempel valgte de å hoppe av denne kontrakten. Der har de rike fått store skattelettelser, mens velferdssystemene er blitt nedbygd. Samtidig setter de inn enorme pengesummer til propaganda for denne politikken, gjennom medier som eies av færre og færre, og gjennom opprettelsen av såkalte tankesmier, som nok handler mindre om tanke og mest om smier. Den opplyste samfunnsdebatts institusjoner blir mindre og mindre arena for informert debatt om alternative samfunnsformer.

Den nye globaliserte businesseliten har forkastet sin Keynes og ser ikke betydningen av å sikre seg mot at arbeiderne kommer i en situasjon da de ikke har annet å tape enn sine lenker, for å si det med Marx. Næringslivets ledere frykter heller ikke kommunismen lenger, til nød islamsk terror. De er sikre på at demokratiet kan brukes av dem selv til å fremme egne interesser. Derfor forsvinner den siste rest av det som en gang het «noblesse oblige» – adelskap forplikter, som professor Ian Shapiro fra Yale University formulerte det under en forelesning for norske statsviterstudenter forleden. Fellesskapet taper.

Det er stor forskjell på Norge og Norden på den ene siden og USA og Storbritannia på den annen. Vi har en robust velferdsstat som høyresiden jo har bidratt til og stadig bidrar til å gjøre bedre. I USA og Storbritannia etter Reagan og Thatcher er «government the problem», mens det hos oss er «the solution», løsningen. Det har så langt både sikret oppslutning om demokratiets institusjoner og et betydelig borgerengasjement i sivilsamfunnet. De rike kan heller ikke ta seg til rette på samme måte som f eks i USA.

Men vi ser foruroligende trekk i så måte. Det er stadig eksempler på rikes skamløshet, ikke bare gjennom iøynefallende livsstil, men også gjennom en stadig styrket vilje til å grafse til seg mer, som i Terra-saken eller som i strandsonen. Vi har i høst sett hvordan rederinæringen setter inn sitt tyngste skyts for å slippe unna et stort, men ikke urimelig skattekrav. Også vi kan plutselig være i en situasjon der de rike tar mer av den politiske makten, ikke som valgte representanter, men gjennom pengenes sofistikerte maktutøvelse. Som kjent: Money rules.