Penger hos baronen

Det er ikke så ofte verden utenfor får et glimt inn i en tilværelse der pengerikeligheten er stor. Nå har vi fått et glimt inn i Hydro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er like spennende

som å lese en kriminalroman å følge Dagens Næringslivs jakt på det hemmelige direktørfondet i Norsk Hydro. Men det er deprimerende å lese uttalelser fra informasjonsdirektørene Cecilie Ditlev-Simonsen og Tor Steinum som får dem til å minne om apekatter med hendene for munn, ører og øyne. Der i gården vet ingen noe om hydrogiganten Johan B. Holtes hemmelige millioner i Sveits hos den tause baron Georg von Richter og eventuelle andre steder. Etter noen dagers nøling innså næringsminister og Hydro-eier Børge Brende at han måtte be om en redegjørelse. Den utarbeider nå selskapet, selv om de altså ikke vet noe. Generaldirektør Eivind Reiten har gitt ordre om å samarbeide.

Rører Økokrim

på seg? Det er ikke mulig å drive sånn i våre dager, sier noen. Garantien er de strenge kravene til selskaper som er notert på amerikanske børser. Enron-skandalen viste hvor hul den garantien er.

TV 2-sjef Kåre Valebrokk som holder skrivekløen i sjakk med kommentarer i Aftenposten, sammenliknet på søndag avsløringene i Dagens Næringsliv med Snorres beretning om Hellig Olav som hogg i stykker avgudsbildet hos Dale-Gudbrand på Hundorp i Gudbrandsdalen. Ut tøyt det rotter og mus. Valebrokk mener at Eivind Reiten og Egil Myklebust nå må snakke på vegne av det halvstatlige selskapet de forvalter.

Avsløringene i Dagens Næringsliv synes å tegne et klassisk bilde av en makthaver som mener seg hevet over regler vanlige småfolk må innrette seg og sin virksomhet etter. Historien er komplett med den gode hjelper, den tidligere Hydro-direktør Dag Flaa som henter penger i Sveits til Holtes stiftelse, som ødelegger permer med kontoutskrifter fra Holtes arkiv, og som «egentlig ikke (er) interessert i å finne ut av dette». Flaa har hyret inn advokat Amund Fougner og tidligere justisminister Else Bugge Fougner. Den første Fougner nærmest snerrer til avisa at Holtes private arkiv burde fulgt ham i grava da han døde i 2002.

Hovedkilden

til historien er et brev den da 85-årige Holte dikterte til sin privatsjåfør, en tidligere sikkerhetssjef i oljeselskapet Amarada Hess. Sikkerhetssjefen sier til avisa at Holte skrev det avslørende brevet fordi han irriterte seg over at Norsk Hydro hadde tatt fra ham den bilen han hadde disponert inntil da. En skjebnesvanger beslutning.

Det er ikke så ofte verden utenfor får et glimt inn i en tilværelse der pengerikeligheten er stor, og forholdet til normer og regler i verden utenfor er ganske fjernt. Men dette er andre gang i høst. I sin selvbiografi skriver høyesterettsadvokat Annæus Schjødt om Schibsteds eiere at «For dem gjaldt det at Aftenposten tok vare på alle livets sider og behov». Og litt lenger ned «Eierne var frem til langt ut i 1970-årene usårbare, nærmere Gud enn mennesker». Schjødt var direksjonsmedlem i Schibsted i ti år.

Det er garantert

ikke i slike vendinger antropologiprofessor Jan Brøgger ved NTNU som skriver på biografien om sin venn Holte, kommer til å beskrive det lukkete miljøet på toppen i Norsk Hydro. I hans biografi blir det ikke plass til hemmelige konti i Sveits der lovene er gunstige for slike penger som ikke skal synes.

Professor Brøgger takker ikke Dagens Næringsliv for ny innsikt, men skjeller ut avisa og journalistene som revolusjonære kommunister som nå har fått makt. Kåre Valebrokk spør i sin spalte om det har tørnet for professoren. Det har det nok ikke, men irritasjonen over avsløringen har fortjenstfullt vist fram et glimt også av professorens sanne jeg. I to setninger avslører han seg som en slik bandhund som maktmiljøene gjerne holder seg med, og som opptrer som deres pitbull i samfunnsdebatten.

Fra før er tidligere tiljublete representanter for den norske rederstandens fifleri avslørt under jakten på Hilmar Rekstens og Anders Jahres hemmelige formuer i utlandet. Det som foreløpig er kjent om Holtes hemmelige fond, er bare småpenger i forhold. Både i tilfellet Reksten og tilfellet Jahre ble papirer brent og destruert. Blant småfolk kalles det å ødelegge bevis.