Penger i hjulom?

NSB-sjefen Osmund Ueland er en uheldig mann. Kjøreledninger faller ned og halvparten av NSBs togsett havner på verksted. I Østmarka rammes han av naturlovene og forurensningsloven. Og denne uka ble han innhentet av politikkens jernlov: Stol aldri på politikerne. Men Ueland beholder humøret. Like ufortrødent lover han raskere tog og solid avkastning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hjelper selvsagt at hans egne ansatte i går ikke streiket mot ham, men mot politikerne. Men det som har rammet Ueland i høst, må overgå det meste av motgang en bedriftsleder møter i et helt liv. Romeriksporten er ikke bare et teknisk og forurensingsmessig mareritt. Det kan rive beina unna enhver realisme i de beregninger som skal gjøre flytoget lønnsomt. Og dette var jo den banen som ikke bare skulle ta oss til Gardermoen på 19 minutter. Den skulle ta oss inn i det 21. århundre.

  • Men nå har Stortinget også foreløpig satt bremsene på for det andre prestisjeprosjektet som skulle gjøre NSB konkurransedyktig på så vel fart som komfort og pris: krengetogene. Det som aldri skjer med veiplaner, skjedde med Jernbaneverket: Fireårsplanen til 1,6 milliarder, som fikk stortingsflertallets velsignelse på forsommeren, er ikke lenger verd Statens trykkingssentrals papir. Stortinget vil ikke bindes av slike langtidsplaner, sies det nå. Og Osmund Ueland sitter igjen med katta i sekken: For togene har han bestilt, men staten vil ikke legge skinnene til rette for det. Den mest jernbanevennlige regjering Norge har hatt siden Anton Martin Schweigaard og Ole Gabriel Uelands dager, nikker og bukker. Er den togvennlige raptusen blant våre politikere over?
  • Samferdselsminister Odd Einar Dørum benekter det. Han har fått sine beskjedne rammer fra Sp-kollega Gudmund Restad i Finansdepartementet, og sier han vil prioritere det Jagland-regjeringen og Arbeiderpartiet i opposisjon har glemt, nemlig vedlikehold av banene. For det kan være lurt å fjerne Uelands mer trivielle plager med innstilte tog i Oslos nærområder før man begynner å krenge. Verken Ap-regjeringen eller stortingsgruppa skjønte at tilliten til jernbanen er avhengig av at togene går.
  • Men et annet scenario er at det kan ha vært gammeldagse lønnsomhets-tanker som fikk Ap-regjeringen til å ta en pust i bakken for den store moderniseringen som NSB-sjefen har satset på siden gamle NSB ble delt. I en departemental hjerne kan det som er skjedd med Gardermobanen, være et godt påskudd for en hvilepause for hele transportselskapet. Og når NSB strengt tatt er utenfor deres rekkevidde, står baneinvesteringene laglig til for politikernes hogg.
  • Det finnes en lakmustest på så vel kapitalisters som politikeres og embetsverks vilje til å investere 1,6 milliarder. Vi kan bare spørre: Enn om det hadde vært snakk om penger til et oljeprosjekt? Ville det blitt ja eller nei da? Alle vet svaret. Men etter fadesen i Romeriksporten er ikke svaret like opplagt når pengene skal brukes på skinner der avkastningen ikke er så lett å beregne. Dessuten er det jo mange som mener at bussen snart er like miljøvennlig som toget.
  • Nå har Ueland sagt at det er driften som skal lønne seg, ikke skinnene. Men kanskje det er noen som ønsker å se drift og spor under ett igjen? I så fall vil jo ikke jernbane lønne seg i Norge. Men fortsatt kan det være så store samfunnsmessige fordeler ved jernbanen at det er riktig av staten å bruke penger på både skinner og drift. Kanskje nettopp togentusiasten Odd Einar Dørum blir den politikeren som får en slik realisme inn i «hjulom», for å si det med en annen Aasmund som var glad i toget, nemlig dikteren Vinje?
  • Det er noe som ligger fast i norsk jernbanepolitikk: den er alltid på etterskudd. I 1947 konstaterte generaldirektør Egil Sundt at NSB manglet 500 millioner og kjørte rundt på skinner fra 1854. Kan det være slikt som gir Osmund Ueland pågangsmot? Det er i hvert fall som om han har bitt seg fast i NSB. Hans besvergelser om det lønnsomme transportselskapet på skinner er til å bli smittet av. Han kan jo dessuten trøste seg med at det er problemer også andre steder. Ukemagasinet Aventimenti skrev nylig at å reise med det nye supertoget i Italia er et daglig lotteri. Men mens andre ledere i næringslivet tar ansvaret - og går ved første tegn til krise, står Ueland på fra krise til krise. Han tar ansvaret, - og sitter. Det står det respekt av. Jeg skulle ønske det også ga overskudd, og tog som går.