Penger og politikk

Striden om Orkla handler ikke bare om penger, men også om politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Striden om Jens P. Heyerdahl i Orkla har sterke elementer fra det politiske liv. Utspill besvares med utspill. Og hele nasjonen venter på svaret fra styret i dag: Går Heyerdahl eller går han ikke? Det er som når en statsministers skjebne ligger i Stortingets hånd. Men likhetene er kanskje utenpå?

I går kom meldingen fra København om at Orkla har kjøpt mediebedriften Berlingske Offiscin. Det faller naturlig inn i det vi kjenner fra før om Orkla i Danmark: samarbeidet med ølprodusenten Carlsberg. Og Carlsberg har vært på eiersiden i Berlingske. Kjøpet signaliserer to ting i den foreliggende situasjon: Orkla-ledelsen er så visst ikke lammet av striden, og konsernets nettverk er stadig i utvikling. Det blir neppe lettere for Heyerdahls angripere å slakte konsernet etter dette. Hvilken norsk mediebedrift kan kjøpe f.eks. Orkla Media så stort som det er blitt? Vil f.eks. norske myndigheter se med blide øyne på at mediedelen går til utlandet?

  • I det norske system har samfunn og næringsliv gått hånd i hånd i 150 år. Men aldri har det vært så klart som i vår tid da også journalistikken har brakt næringslivet ut i det offentlige rom. Og jo mer oppmerksomhet det er blitt om næringslivets indre liv, desto klarere er samfunnet brakt inn i beslutningsprosessene. Da ser vi at det også er tilløp til fraksjonsdannelser, koalisjonsbygging, nettverk og bøttekottavgjørelser innenfor denne sfæren.
  • Men denne oppmerksomheten skaper støy, akkurat som i politikken, og støyen i seg selv blir en begrunnelse for at ledelsen må skiftes ut. Jo flere førstesider og debatter i «Redaksjon 21» og «Tabloid», desto sterkere lyder kravet: «Nå må det skapes ro.» Et politisk parti kan ikke leve med to sentra, det har så vel kommunister som populister vist. Nå brukes det også mot Jens P. Heyerdahl, enda få vil si at han har søkt offentlig støy eller oppmerksomhet. Der er nok motmennene Christen Sveaas og Stein Erik Hagen atskillig dyktigere spillere. Men også for dem blir det et spørsmål om tilgodelapper i den politiske sfæren. Her er fortsatt ikke Domino-poeng gangbar mynt.
  • Likevel er det betydelige forskjeller mellom politikk og bedriftsliv. Politikk handler jo om konflikt. Den som ikke takler en debatt om sak, faller ut. Samtidig er politikk også det muliges kunst. Kompromisser er politikkens modus, man må venne seg til å avfinne seg med noe mindre enn primærstandpunktet. Næringslivet derimot har en korporativ kultur, der man dyrker enhet utad og korpsånd innad. Også i det henseende har Orkla vist seg som en mønsterbedrift. Det har ikke vært tilløp til sprekker verken på topplan eller nedover i rekkene. De ansattes representanter har stått last og brast med sin sjef, direktørene har vært tause. Og selv den antatte stygge ulv i Orklas vaktstyrke, Kjell Inge Røkke, har vært stille som en mus under striden.
  • Bedriftslivets beslutningssystem motsetter seg voteringer, som er demokratiets avgjørelsesform. Forestillingen er at i en bedrift vil flertallsavgjørelser i viktige saker ikke løse noe som helst, men skape slitasje. Hvis man blander elementer fra politikk i bedriftslivet, får man raskt en underlig hybrid. Under Sovjet-systemet gikk det jo riktig galt. Men alle som har drevet med næringsliv i det store formatet, vet også at det er viktig for en bedrift å ha samfunnsmessig legitimitet. Derfor er nettverk nyttige for en bedriftsleder, den kapitalistiske logikk kommer til kort. Omkostningene blir for store for samfunnet når det bare er hensynet til profitten som teller. Dessuten er det jo samfunnet som legger til rette for at bedriftslivet fungerer. Det er ikke bare å true med Danmark for å få det som en vil, slik Stein Erik Hagen gjør. Det skaper reaksjoner selv langt inn i det næringslivsvennlige Høyre.
  • Politikerne på Stortinget har signalisert at de liker Heyerdahls måte å drive konsernet på. Det samme har fagbevegelsen. Dette gjør nok et visst inntrykk på styrets formann, Finn Hvistendahl, om ikke på styremedlem og storeier Christen Sveaas. Til sist blir kanskje dette utslagsgivende når striden i Orkla skal endelig avgjøres: Spørsmålet om en stor bedrifts skjebne er for viktig til å overlates til kapitalistene alene.