Pennens makt

Rune Slagstad er en utrettelig, men kjærlig kritiker av universitetene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYTTÅRSAFTEN 1986 skrev Gudmund Hernes en kronikk i Dagbladet med overskriften «Kan man ha ambisjoner i Norge». Kronikken, som tok utgangspunkt i to universitetsjubileer, Harvards 350 år og Oslos 175, var et generaloppgjør med den norske utdannings- og forskningspolitikk som var ført siden 1960-tallet. Det hadde gjort Universitetet middelmådig. Og han var også klar på hvem som hadde ansvaret: «Bedømmeldsen av kvalitet kan ikke Stortinget hjelpe universitetet med. Universitetet må selv slutte med å late som om det arbeid som gjøres ved alle institutter eller av alle ansatte er like god».

DE SISTE ÅRA har jeg ofte hentet fram dette knyttneveslaget av en institusjonskritikk når dagens utdanningspolitikk er til debatt. Dette hundreåret ble innledet med noe politikerne kalte «Kvalitetsreformen», som ble markedsført som et forsøk på å virkeliggjøre den visjon som lå til grunn for Hernes\' kronikk. Men det gode resultatet lar vente på seg. I stedet for kvalitet, har reformen gitt kvantitet, og spørsmålet Gudmund Hernes stilte i overskriften, må stadig besvares med nei. I stedet for å få institusjoner som «lærer folk å stille seg ambisjoner slik at de mobiliserer det ypperste i seg selv» har vi fått et system som mobiliserer koalisjoner av «lokale næringsdrivende, ambisiøse rektorer og symbolpopulistiske lokalpolitikere» for å opprette universitet på hvert nes, en spredning av ressursene som vil gi oss stadig flere forsknings- og undervisningsinstitusjoner som ikke reflekterer «ambisjoner» for forskningen og undervisningen.

I GÅR BLE de to fremste utdanningspolitikerne de siste 15-20 åra, Kristin Clemet og Gudmund Hernes stilt til veggs av utdanningspolitikkens fremste kritiker Rune Slagstad. Slagstad utgir nå sin bok «Kunnskapens hus» på nytt, med nyskrevne og nye kapitler om universitetspolitikk og universitetspolitikere. Refleksjonene er formet som en kjærlighetserklæring til universitetet «- ikke som det er, heller ikke som det har vært, men som det burde kunne være». Han ser at ressursene til sektoren er enorme, men frykter at universitetene skal tape sin egenart og sin eksistensberettigelse fordi de taper sin frihet til å dyrke sitt egentlige samfunnsoppdrag, «å utvikle, fremme, bevare og spre sann kunnskap». Det lyder som et ekko av nyttårsaften 1986.

DE TO TIDLIGERE ansvarlige statsråder taler nok mer i samsvar med sine tidligere idealer nå som de ikke har ansvar enn da de hadde det. De har tatt ryggtak med en gjenstridig virkelighet, der ikke bare deres personlige ønsker og mål har gjennomslagskraft når beslutninger skal fattes. Den som har kunnet holde fast på sitt syn gjennom hele prosessen er Rune Slagstad. Kan det tenkes at han har politisk makt i sin avmaktsposisjon utenfor det politiske system? Ja, sa Kristin Clemet, han har oppnådd mye: Strengere kriterier for nye universiteter, mulighet for fortsatt valgt ledelse og ikke eksternt flertall i institusjonenes styrer bl.a. Man kan altså ha ambisjoner for institusjonene og for politikken, selv om man bare skriver.