Pensjons-Balkan

Pensjonskommisjonens innstilling etterlater et balkan av motsetninger. Og LO har nakketak på Ap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SIGBJØRN JOHNSENS

pensjonskommisjon leverer et sprenglegeme av en innstilling til politikerne. Det skal derfor mye til om politikerne skal klare å bli enige om et nytt pensjonssystem. Velgerne utgjør nemlig et balkan av interessemotsetninger. Yngre mennesker har motstridende interesser i forhold til eldre, kvinner i forhold til menn. Offentlig ansatte har andre interesser enn privatansatte. Lavtlønte misliker de nye forslagene mer enn høytlønte. Høyresida vil ha et mest mulig privatisert og individualisert pensjonssystem, venstresida et mest mulig enhetlig og offentlig basert. Mellom de to høyrepartiene og internt i arbeiderbevegelsen er det også ulike syn på hva som vil være rettferdig og mulig.

I UTGANGSPUNKTET

så nok oppdragsgiveren, Jens Stoltenbergs regjering, for seg at de fleste motsetninger skulle slipes ned under kommisjonens arbeid. Utgangspunktet var klart. «Alle» var enige om at noe måtte gjøres. Dagens pensjonssystem er ikke bærekraftig. Det vil i framtida være for få yrkesaktive til å finansiere pensjonene til stadig flere eldre. Enten måtte man utsette pensjonsalderen, øke skattene, eller redusere pensjonene. Derfor måtte et nytt system på plass i god tid før den store eldrebølgen setter inn fra ca. 2010. Ap's folkelige og udogmatiske kommisjonsleder Sigbjørn Johnsen skulle sammen med Ap-nestleder Hill-Marta Solberg og partiets unge, tidligere stortingsrepresentant Sverre Myrli ta brodden av innvendinger fra venstresida. Samtidig skulle de hindre de mest vidtgående forslag fra den andre kanten.

ET STYKKE PÅ VEI

har kommisjonsmedlemmene lyktes. Det er skapt en forståelse av at dagens system må endres. Mange innser at de ikke kan regne med like høy pensjon som dagens pensjonister om de går av tidlig. Folk over 50 er ikke lenger engstelige for sin pensjon, siden de vil få opprettholdt sin gamle ordning. Kvinner ser fram til å få pensjonspoeng for år med omsorg for barn. Ikke minst vil det berolige mange at folketrygden blir opprettholdt som system.

Men 700000 ansatte i offentlig sektor har grunn til å frykte at deres pensjoner blir vesentlig dårligere enn med dagens system. Og 900000 ansatte i privat sektor må leve i uvisse om hvorvidt de får en tjenestepensjon som monner. Det kan se ut som om kommisjonen har satt en gruppe opp mot en annen. Skal noen få, må andre gi.

En tredje gruppe som kan komme dårlig ut, er de uførepensjonerte. For hva skal framtidig uførepensjon bygge på? Til nå har den bygd på maksuttelling fra Folketrygden eller fra tjenestepensjonsordningen, tilsvarende pensjon ved fylte 67 år. Nå skal pensjonsalderen bli fleksibel. Blir da uførepensjon regnet ut etter hva man vil få ved tidlig avgang? I så fall blir den redusert.

Den fleksible adgangen til å gå av fra 62 år, vil være en god mulighet for dem som har råd, men en straff for dem som ikke orker å stå til de er 67. Fagforbundet i LO organiserer mange kvinner i lavtlønte sliteryrker. Går de av tidlig, får de vesentlig mindre enn de får med dagens system. Motsatt vil yrkesutøvere i varierte, interessante og godt betalte yrker kunne velge om de vil stå løpet ut eller gå av tidlig og drive litt privat praksis på si.

AP HAR VÆRT

tungt representert i kommisjonen. Det har skapt inntrykk av at partiet nærmest har forpliktet seg til å støtte forslagene. Men det er nok ikke tilfellet, dels fordi partiet er uenig med den sosiale profilen til det nye systemet, og dels fordi Ap er bundet opp i samarbeidsavtaler med LO. Og LO-leder Gerd-Liv Valla har markert klar motstand mot fordelingsprofilen, forslaget om å fjerne AFP-ordningen og reduksjonen av de offentlige pensjonsordningene. Hun kan, om hun må, banke i bordet med den faglig-politiske handlingsplanen der Ap og LO er enige om å «slå ring rundt avtalefestet pensjon» og å «forsvare kollektive pensjonsordninger nedfelt i avtaleverket». Dessuten er Ap og LO for lengst inne i den lange valgkampen med mål om å skifte ut Bondevik i 2005. Alt tyder derfor på at pensjon blir et minst like hett valgkamptema som EU i 2005. Og jo hetere tema, desto vanskeligere er det å se for seg hva som blir restene av Sigbjørn Johnsens store prosjekt.