Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Perestrojka i Vesten?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå forstår jeg hvor bedøvet vi var av illusjoner i Sovjetunionen, sa min russiske venn Aleksandr her forleden.

- Det var nok ikke så lett å gjennomskue kommunistpropagandaen, tilføyde jeg trøstende.

- Å jo da, svarte Aleksandr. - Det forbløffende er at vi dissidenter trodde på den vestlige propagandaen.

- Og jeg trodde at dine år i Norge hadde lært deg forskjellen på informasjon og propaganda, svarte jeg.

- Det er nettopp den illusjonen jeg snakker om, sa Aleksandr. - Ta NATOs bombing av tv-stasjonen i Beograd: Til tross for at alliansens uttalte mål er å støtte demokrati og ytringsfrihet, slipper den med fullt overlegg bomber på utstyr og journalister.

- Det er for det første krig, og stasjonen ble brukt til propaganda, ikke informasjon...

- Men uten den hadde vi ikke fått informasjon om at NATO bombet en flyktningkolonne, avbrøt Aleksandr.

Og handlingen blitt fordømt, fortsatte jeg, - blant annet av Det internasjonale presseforbundet.

- Mitt poeng består like fullt, insisterte Aleksandr. - Det er ikke saklig informasjon som kommer fra NATO, men listig propaganda, der de egentlige målene pakkes inn i appeller til idealer alle moderne mennesker vil nikke gjenkjennende til. Det gjelder ikke bare for bombetoktene over Serbia.

- Hva mener du nå?

- Med NATOs toppmøte ble plutselig alliansen forvandlet fra forsvarsallianse til et verdenspoliti, som allerede har vist at det kan sette FNs sikkerhetsråd til side om det passer.

- Nå er du vel litt brå, Aleksandr?

- Ikke bråere enn NATO selv. Ifølge det nye «strategiske konseptet» skal alliansen nå fremme sikkerhet og stabilitet i det euroatlantiske området, uten å definere hvor grensene går for dette. Hva aktiviteten vil bestå i, redegjorde Clinton for da han sa at NATO i Kosovo har bekreftet sin beredskap til å ta seg av konflikter utenfor NATOs territorium.

Det er da bra, Aleksandr, påpekte jeg. - NATO har sikret freden i 50 år.

- Men med det nye «konseptet» kan alliansen gjøre mer, nemlig gå til krig, insisterte Aleksandr. - Og under hvilke forutsetninger?

- For å beskytte menneskerettighetene og demokratiske verdier, forklarte jeg.

- Det er nettopp her propagandaen kommer inn, fortsatte Aleksandr. - Det som forbløffer meg, er at knapt noen i Vesten synes å gjennomskue frasene. Jeg leser noe helt annet ut av NATOs nye rolle.

- Og det er?

- En forunderlig vilje til å gjenoppvekke middelalderpavenes drøm om verdensriket. Paven er erstattet av presidenten i USA, kristendommen av slagord om menneskerettigheter og demokrati. På samme måte som kristendommens budskap fenget blant datidas mennesker, fenger idealet om menneskerettigheter og demokrati i våre dager, men nå, som da, er det forbeholdt makten å legge mening inn i ordene. I praksis betyr nok ikke de flotte idealene annet enn USAs interesser: markedsøkonomi paret med bedøvende underholdningskultur. Det mest forstemmende er likevel å konstatere at Sovjetunionen gikk til grunne til ingen nytte.

- Du vil tilbake til den kalde krigen?

- Til avslutningen av den kalde krigen, rettet Aleksandr. - Svakhet er en styrke når det gjelder å tenke nytt. Gorbatsjovs «nye tenkning» var på en måte skapt av svakhet, men han og hans folk tok sjansen på å ville gjøre den utenrikspolitiske situasjonen helt om, og tilpasse politikken den verden vi faktisk lever i. Han ville bort fra det gamle, todelte verdensbildet, der det enten er venner eller fiender.

- Du må uttrykke deg klarere.

- Gorbatsjovs visjon forutsatte at også Vesten var villig til å innse at vi lever i en mange-polær verden, oppgi fiendebildet og satse på samarbeid og dialog om globale utfordringer. Men Vesten var for sterk til å ville tenke nytt. I stedet så man sitt snitt til å bli verdenshersker, først med utvidelsen av NATO, så med å prøve rollen som verdenspoliti.

- Bombene faller over Serbia for å unngå en humanitær katastrofe, minnet jeg Aleksandr om.

- Igjen den gamle svart-hvitt-tenkningen: Enten bombe, og dermed redde albanerne, eller la være, og dermed ofre albanerne. Det der er propaganda! Hvem kan tro at verden virkelig er så enkel? Det finnes alltid mer enn to alternativer. Men om man vil at publikum skal applaudere en bestemt handling, må den framstilles som det beste av to onder: Da jubler en opinion som er bedøvet av egen seier og egen prektighet. Likevel har jeg et håp.

- Og det er?

- At man etter hvert innser at misbruket av idealene om menneskerettigheter og demokrati som krigsårsak er vel så grovt som bolsjevikenes misbruk av idealene om solidaritet og likhet, slik at det kommer til en «perestrojka» også i Vesten. Men det må skje fort. Hver gang «verdenspolitiet» skal ordne opp i konflikter, risikerer vi en storkrig - og da blir Pax Americana, der alle idealer drukner i brød og sirkus, uten tvil det beste av to onder.