Perler i prosa

Offentlige utredninger er bedre enn sitt rykte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Har du hørt om noen som snakker som en stortingsproposisjon, eller noe som er like knusktørt som en offentlig utredning? Slike dokumenter, og forfatterne av dem, har i årevis vært utsatt for mye fordomsfull omtale. De skal liksom representere motsatsen til det interessante og lettleste. Det er noe nerdaktig å ha slikt liggende på stuebordet hjemme. Vi føler bekymring for medmennesker som sovner med en NOU som sengelektyre. Men de offentlige publikasjonene fortjener oppreisning, også som sengelektyre. De er i positiv forstand så saklige at man ikke forstyrrer innsovningen, og de må ikke leses fra perm til perm. Man kan trygt og med god samvittighet legge dem fra seg. Faktisk med bedre samvittighet, for det er ikke mange sidene som skal til før man er et mer opplyst menneske. Her er forklarende faktabokser, søyler og diagrammer som myker opp teksten, og dokumenterer den uten å bryte opp språkføringen. Jeg har ofte tenkt og undret meg på hvilke begavelser som fører utredningene og departementenes publikasjoner i pennen. For noen år siden ga Norsk faglitterær forfatterforening en høyst fortjent pris til daværende finansminister Gudmund Restads langtidsprogram.

I påvente av den lenge bebudede klimameldingen tok jeg onsdag kveld med meg NOU 2006:8 «Et klimavennlig Norge» hjem. Strengt tatt burde jeg ha gjort det for lenge siden. Innstillingen fra det såkalte lavutslippsutvalget under ledelse av Jørgen Randers kom i oktober i fjor, og tusenvis av engasjerte har lest den før meg. Men det er atskillig flere som ikke har lest den. I lenestolen under min Ikea-lampe oppdaget jeg at mange såkalte nyheter som er produsert de siste ukene står omtalt i utredningen. Der under lampa forsto jeg også at plansjene og argumentene som Jens Stoltenberg har brukt i flere flammende foredrag er hentet derfra. Og jeg er ganske sikker på at mesteparten av innholdet i den etterlengtede klimameldingen er en lett omskrevet versjon av Randers’ innstilling. Riktignok skal stortingsmeldingen inneholde regjeringens forslag til konkrete tiltak og muligens noen ambisjoner om hvor mye kutt som skal tas her eller der. Offentlige utredningsutvalg legger fram fakta og gir anbefalinger. De gir utøvende politikere bakgrunn for egne meninger, som så kommer til uttrykk i regjeringens dokumenter til Stortinget. Etter hvert kommer detaljene i det foreliggende materialet fram i mediene, som fragmenter av en helhet, som ofte allerede finnes mellom to permer.

Faktisk kan det å lese en offentlig utredning oppleves som å ta en tur til Roma: Det var her jeg skulle reist først. Her er utgangspunktet for veldig mye av det vi kan se andre steder, men som ofte er kopier og etterlikninger.

Forskere vet at de først må finne ut hva som er gjort på sitt felt før de begynner med sitt arbeid. De skal først og fremst bringe ny viten, ikke formidle og gjenta gammel. Det er ingen vits i å finne opp kruttet på nytt. Journalister har også som oppgave å finne og bringe det som er nytt. Men alt nytt som finnes i en utredning kan ikke presenteres på en gang. Mediene gjør et valg og framhever det som er mest kontroversielt og debattskapende. Dagen etter vil ofte andre temaer trenge seg på og prege dagsorden, og vi etterlater NOU-en som en halvspist hvetebolle på jakt etter andre nyheter. Men det er næring også i en halvspist hvetebolle.