Egil (91) ble smittet av coronaviruset

Han var livstruende syk, og ble lagt i isolasjon på sykehus.

Der så han bare personer med fullt smittevernutstyr, med ansiktene dekket med masker.

Først nå får Egil se hvem som reddet livet hans.

Her er historien om de som berget ham.

Personene bak maskene

Click to add description

Publisert

Stemmen brister når Egil Kjenner (91) skal fortelle om personene som hjalp ham i perioden han var syk av covid-19.

- Alle de som har pleiet meg har vært så gode. Jeg får ikke fullrost dem, sier han.

91-åringen fra Tranby i Lier var døden nær da han var på sitt sykeste av corona. Dette har han tidligere fortalt Drammens Tidende om, og egentlig ønsker ikke Egil mer oppmerksomhet rundt egen person. Men han ønsker at de personene som stod rundt ham da det var som verst, skal få skinne. Og stemmen hans brister når han sier det:

- Vi kan framheve personene fra hjelpeapparatet; alle de flinke folkene som har tatt seg av meg, pratet med meg og holdt meg i hånda.

Coronasykdommen ble «en hard tørn», sier Egil (91).

Når han skal fortelle om menneskene som reddet livet hans blir han rørt.

- Jeg får ikke fullrost dem nok, sier 91-åringen.

- Men det er ikke alt jeg husker, spesielt ikke fra sykehuset. I tillegg hadde alle masker på seg. Jeg så ikke ansiktene til noen, og kan ikke skille menneskene fra hverandre. Jeg aner ikke hvem som var der, bekjenner han.

- Kanskje vi skal prøve å finne ut av hvem de var, da?

- Ja, det kunne vært fint.

Egil lå tre uker på Drammen sykehus.

Coronasykdommen førte til at han utviklet viruslungebetennelse

med feber, smerter og verk i hele kroppen.

Men 91-åringen ga ikke opp.

Egil har en lang idrettskarriere bak seg. Han har løpt maraton på 3.18. Han har gått Birken 22 ganger og deltatt i finalen på både 800 meter og 1500 meter i NM i friidrett. Han gjør morgengymnastikk hver eneste dag.

Likevel slo coronasykdommen bokstavelig talt beina under ham.

Etter oppholdet på sykehuset kunne han ikke gå uten støtte.

- Jeg hadde ingen krefter. Jeg klarte ikke å stå på beina mine. Det var en hard tørn, sier Egil.

- Er det noe spesielt du husker fra noen av dem som hjalp deg da du var syk?

- Jeg husker godt hun som spilte kort med meg om kvelden, hun som spilte «Vri-åtter». Jeg kjente bare igjen stemmen hennes.

- Jeg hadde ligget på samme rom i lang tid og holdt på å gå på veggen. Da satte hun seg ned og spilte med meg. Det var helt fantastisk.

Det var Mari Kristine Thorsrud som spilte kort med Egil.

Han gjorde inntrykk på henne også.

- Det er noen mennesker som treffer deg. Egil er en av dem, sier hun.

Mari er utdannet helsefagarbeider, og da coronasykdommen kom til Norge, meldte hun seg til ekstra tjeneste. Like før påske tok hun sine første ekstravakter ved Nøstehagen bo- og omsorgssenter i Lier, på senterets nyopprettede isolasjonsavdeling for personer med påvist covid-19.

Egil ble overført hit etter det lange oppholdet på Drammen sykehus.

- Det var spenning knyttet til det å skulle jobbe på en avdeling med kjent smitte. Jeg hadde øvd på bruk av beskyttelsesutstyr, men var rusten, og hadde derfor et stort fokus på smittevern, sier Mari.

Før hun kunne gå inn på avdelingen måtte hun ta på seg smittevernfrakk, munnbind, hansker og briller.

- Det eneste som syntes av meg var øynene. Derfor var jeg bevisst på eget tonefall, mimikk og kroppsspråk, sier hun.

Pasientene på isolasjonsavdelingen var ikke bare syke av et nytt og ukjent virus. De var også helt alene, og det hadde de vært lenge.

- Da får man mye tid til å tenke på at man ikke er frisk, påpeker Mari, som forteller at hun ville finne ut av hva pasientene likte, hva som kunne gjøre dem glad.

- Det er viktig å holde humøret oppe, ta en dag av gangen og ha noe å glede seg til. Da går også hver dag litt fortere, sier hun.

Og med denne innstillinga møtte hun Egil.

Egil er en gammel mann, og jeg hadde en forventning om å møte en 90-åring. Jeg møtte en 90-åring med frisk humor, klart hode og et vinnende vesen.

- Det viste seg at han også er en svært aktiv mann, så jeg spurte om han ville spille «Vri-åtter» med meg. «Det kan jeg ikke,» svarte han.

Og slik kom konkurransen i gang. Å gjennomføre det i praksis, var ikke like lett - som for eksempel det å stokke kortene med plastikkhansker eller å sitte med tilstrekkelig avstand, forteller Mari. Men det stoppet ikke Egil:

Da vi var ferdige, spurte han meg om når jeg startet på jobb neste gang. «I morgen», svarte jeg. «Da skal jeg slå deg», sa han.

Mari forteller at dette møtet har lært henne mye nytt i jobben som helsefagarbeider.

- At det betød så mye for ham, er noe jeg skal ta med meg videre. Dette har for meg vært en viktig påminnelse av hvor viktig den sosiale biten er i prosessen for å få det bedre eller bli frisk, sier Mari - som likevel må erkjenne en liten sorg:

- Jeg ble godt kjent med Egil og han med meg, men hadde han møtt meg på gata, hadde han gått rett forbi. Han aner jo ikke hvordan jeg ser ut.

Eldstesønnen Geir Kjenner opprettet Facetime-gruppa «Team Farfar» da faren hans ble innlagt.

Slik kunne barn, barnebarn, oldebarn og andre nære følge med på og heie på Egil.

Egil har to sønner - Geir og Nils Ole, som igjen har gitt 91-åringen ti barnebarn og sju oldebarn (og et åttende på vei).

- Til sammen er vi en god flokk, sier eldstesønnen Geir.

- Det har betydd noe at vi har heia på ham alle sammen, spesielt da han ble bedre og begynte å komme til seg selv igjen, sier Geir.

Trolig var det i Spania, under ferieturen med kjæresten sin, Åse, at 91-åringen ble smittet av covid-19. Ferien ble amputert ettersom coronapandemien da for alvor nådde Europa. Både landegrenser og flyplasser var i ferd med å stenge.

Paret kom tilbake til Norge den 17. mars, tidligere enn planlagt. Da var ikke Egil i form, forteller venne- og naboparet Bjørg og Hans Vilhelmshaugen, som hjalp til med å bære bagasjen fra drosja og opp til leiligheten, og handlet litt mat for paret, som hadde karantene.

Egil sov mye i dagene etter hjemkomst. Kjæresten tok vare på ham - slik hun alltid gjør.

- Hun har vært så god, og er det fortsatt, og jeg er lykkelig over å ha henne, sier Egil.

Åse ble også syk, men var ikke på sykehuset. Hun ble besøkt av lege hjemme og hadde telefonkontakt med sine døtre hver dag. Snille naboer kom med mat til Åse den første uka, senere ordnet hun det selv.

På kvelden den 21. mars var Egil blitt veldig sjuk, og kjæresten hans utløste trygghetsalarmen. Hjemmehelsetjenesten kom, men valgte raskt å varsle videre.

Egil ble hentet i ambulanse denne natta og sendt rett til en isolasjonsavdeling ved Drammen sykehus.

Dette husker ikke Egil noe særlig av. Han var ikke til stede, sier han selv.

- Nei, han var ikke helt til stede, bekrefter ambulansearbeideren Henriette Micka.

Ambulansearbeider Henriette Micka skjønte fort at Egil måtte på sykehus.

Hun bar ham ut fra leiligheten hans og inn i ambulansen.

- Mannen vi hentet var i ganske dårlig forfatning. Han var trøtt og slapp og kommuniserte dårlig. Vi fikk også vite at han hadde blitt veldig mye dårligere på kort tid, sier Micka. Hun var en av to ambulansearbeidere som kom hjem til Egil denne natta. Begge var iført fullt smittevernutstyr.

De ble ikke lenge inne hos 91-åringen, maks 10 minutter.

- Symptomene han viste gjorde at vi mistenkte corona, sier Micka.

Dette var første gangen hun møtte en pasient som hun sterkt mistenkte var smittet av covid-19, og selv om situasjonen var ny, visste godt hva hun skulle foreta seg.

- VI fikk vite at dette normalt var en svært sprek eldre mann. Nå klarte han ikke å stå på beina sine. Vi brukte derfor ikke lang tid på å bestemme at han måtte på sykehus, sier Micka og forteller at de bar Egil ned trappa i en bærestol, la ham i ambulansen og kjørte mot sykehuset. Micka satt sammen med Egil bak i bilen under kjøreturen og forsøkte å holde en samtale gående med ham.

- Han forsøkte å svare meg, men sovnet etter at han hadde sagt et par ord.

- På hvilken måte bidro dere til å redde livet hans?

- Vi var effektive, brukte lite tid, og foretok bare de mest nødvendige undersøkelsene. Vi meldte ifra til sykehuset om at han var på vei, og et fullt team sto klart der og tok imot oss da vi kom.

På rom 907 ble Egil gradvis dårligere.

Egil hadde lungebetennelse på begge sider da han ankom Drammen sykehus. Han ble likevel ikke betegnet som kjempesyk, og han var ved bevissthet, forteller overlege Gry Klouman Bekken, som var ansvarlig for sengeposten.

- Vi ga han oksygen og vesketilskudd, sier hun.

Egil fikk rom 907, et mellomstort rom med bad og toalett, TV, telefon og vinduer som slapp inn morgen- og formiddagssola, samt ei dør med glassvindu ut mot forgangen eller slusa der alle som skulle inn til ham måtte ikle seg fullt smittevernutstyr.

Overlege Gry Klauman Bekken var redd Egil ikke skulle overleve.

Derfor dresset hun opp sønnene hans i fullt smittevernutstyr,

slik at de kunne besøke sin svært syke far.

På rom 907 ble Egil gradvis dårligere. Oksygenbehovet økte.

- Han utviklet viruslungebetennelse med feber, smerter og verk i hele kroppen, og han fikk ikke i seg nok næring, sier overlegen.

Dette var naturligvis tungt for Egil. Han var sliten og lei seg.

Legene gjorde det de kunne. De ga ham oksygen, febernedsettende, smertelindring, næring og væske. Likevel var de redd det ikke skulle gå Egils vei.

- Basert på det faktum at han er en gammel mann og dermed i høyrisikogruppa, og at det stadig gikk dårligere med ham, forberedte vi oss på at det kanskje ikke kom til å gå bra med ham, sier Klaumann Bekken.

På grunn av det strenge smittevernet fikk ingen pårørende komme inn til de covid-19-smittede på sykehuset. Egil og de andre smittede pasientene lå alene på rommene sine.

- Det var fælt å ikke kunne slippe inn de pårørende, sier overlegen - som ønsket å gjøre noe med dette.

I samråd med avdelingssykepleieren organiserte de det slik at Egil kunne få besøk av barna sine, og dresset dem opp i fullt smittevernutstyr, eller «romdrakta», som de kaller det.

Sønnen Geir opplevde at det var godt både for ham og faren å komme nær hverandre igjen. Han fikk vite at faren hadde sagt nei til hjerte- og lungeredning om det skulle bli behov for det.

- Den dagen så han ikke noe lys, og hadde ikke noen tanker om noe. Jeg bestemte meg derfor for å få ham til å huske på hva han har klart før, når det har vært tøffe tak, og sa «Du kommer deg gjennom dette også, du som har løpt maraton på 3.17».

- Da korrigerte han meg: «3.18» kom det fra senga hans.

Sykepleier Frida May Flåten tror besøket av sønnen ga Egil nye krefter.

Dagen etter hadde sykepleier Frida May Flåten sin første ved infeksjonsenheten Egil var på.

- Jeg fikk vite at han var så dårlig at pårørende hadde vært der dagen før og sagt farvel, sier hun og forteller at hun forberedte seg på å møte en svært syk eldre mann.

- Men den mannen jeg kom inn til hadde nettopp sittet oppe og spist middag, sier Frida om sitt første møte med Egil.

- Hjalp det at han fikk se familien sin?

- Det kan ha mobilisert nye krefter i ham.

- Mange blir bedre av å se sine nærmeste, og føle på en ivaretakelse, supplerer avdelingssykepleier Torhild Wibe, som var med på avgjørelsen om å slippe sønnene inn. Hun forteller at Egil var den første coronapasienten de organiserte et slikt møte for.

Avdelingssykepleier Thorhild Wibe er ansvarlig for alle sykepleierne som jobbet med Egil.

Hun var med på avgjørelsen om at Egil skulle få besøk av sønnene sine den natta han var aller dårligst.

Arbeidet som sykepleier inne hos Egil og de andre covid-19-isolerte har krevd nøye planlegging før hvert eneste besøk, for å unngå sløsing av smittevernsutstyr.

- Dette har ført til færre, men lengre besøk inne hos disse pasientene, ja opp til flere timer om gangen avhengig av den gitte pasients tilstand og hjelpebehov, forteller Frida.

Denne naturlige delen av omorganiseringen av arbeidsdagen krever også en større bemanning, ifølge Wibe, som forteller at de på rekordtid rekrutterte 20 sykepleier- og medisinstudenter til intensiv opplæring.

- Slik unngikk vi at vi skulle stå der uten nok folk, sier hun.

Alle som jobbet med å ivareta Egil, visste grunnleggende hva de skulle gjøre, forteller overlege Gry Klouman Bekken.

- Vi organiserte oss raskt, sier hun.

Og i tillegg til det rent medisinske, visste de ansatte verdien av psykisk støtte - og brukte det for det det er verdt

- Å være isolert og ensom over lengre tid er psykisk utfordrende for alle. Å trøste, støtte, hjelpe og heie litt har en betydning, sier overlegen.

20 sykepleier- og medisinstudenter ble rekruttert til intensiv opplæring.

Selv om covid-19 er en ny sykdom som har ført til en ny situasjon på sykehuset er jobben helsearbeiderne gjør den samme, sier sykepleier Frida May Flåten.

- For meg handlet det om å prate med Egil, lytte til ham og støtte oppunder de ressursene han viste, samt hjelpe ham der han ikke hadde krefter, sier hun.

Egils krefter kom tilbake, sakte, men sikkert. Og da han endelig var bra nok til å flyttes videre og deretter skrives ut fra sykehuset, delte alle som hadde hjulpet ham på rom 907 gleden med ham og familien hans.

- Det er spesielt å følge disse pasientene - og særlig de eldste. Da han ble skrevet ut var vi alle beveget. Det gledet og rørte mange, sier overlege Gry Klouman Bekken.

Egil kan bekrefte at også han opplevde denne støtten:

- De gjorde alt de kunne for meg, og behandlingen var bare positiv. De hjalp meg å holde motet oppe - og de holdt meg oppegående, sier han.

Etter 21 dager på sykehuset kunne Egil endelig skrives ut, den 7. april.

Han husker at han ble trillet fra avdelingen og ut til en ambulanse som ventet på ham.

Ambulansearbeiderne iført fullt smittevernutstyr tok imot Egil, hilste på ham og løftet ham inn i baksetet.

Deretter startet kjøreturen. I forsetet satt ambulansearbeideren Ole Kristian Barkve. Han forteller at det ikke var en vanlig ambulanse Egil ble kjørt i denne dagen.

- Den var en såkalt smittebil. Den er hvit og en del større enn vanlige ambulanser. Den er dessuten strippet for mye utstyr, som man finner i andre ambulanser, forteller Barkve.

Bak rattet satt ambulansearbeider Ole Kristian Barkve.

I baksetet, sammen med Egil, satt ambulansefagarbeider Martine Olsen fra Drammen ambulansestasjon. Hun sørget for at Egil ble ivaretatt under hele turen.

- Han hadde ikke behov for så mye behandling, men fikk litt oksygen, sier Olsen.

- Vi satt og prata litt. Han fortalte blant annet om hvordan han hadde blitt smittet under turen til Spania, fortsetter hun.

Egil benyttet også anledningen til å gi utrykk for sin takknemlighet overfor helsevesenet.

- Han sa at han var veldig fornøyd med den behandlingen han hadde fått og at han satte pris på det, sier Olsen.

Kjøreturen var ikke lang. Det tok mellom fem og sju minutter før de ankom Nøstehagen bo- og behandlingssenter, der Egil skulle være i tida før han endelig kunne få reise hjem til seg selv. Barkve kjørte bilen til senterets inngang for smittepasienter.

- Der ble vi møtt av to personer som var oppkledd i full mundur. Vi kjørte Egil inn til rommet han skulle bo på, og sa ha det til ham, sier Barkve.

- Egil var så sprek at han selv gikk fra båra og over til senga på rommet, supplerer Olsen og utdyper:

- Jeg opplevde ham som utrolig sprek for alderen, spesielt med tanke på at han hadde gjennomgått en så kraftig virusinfeksjon.

Ettersom ambulansearbeiderne har en del annen beredskap måtte de gjøre oss ganske raskt ferdig, forteller Barkve.

- Vi takka for turen og sa ha det, sier Olsen.

- På hvilken måte bidro dere til å redde livet til Egil?

- Jeg sørget for trygg kjøring fra sykehuset til pleiehjemmet, i en bil der det kreves at man har førerkortet på stor bil, sier Barkve.

- Det var en kort tur, og et enkelt oppdrag med transport fra A til B. Han fikk oksygen og ble trygt overført til et pleiehjem som han skulle være på før han skulle hjem til seg selv igjen, sier Olsen.

Omtrent samtidig som Egil ble flyttet til Nøstehagen, startet renholder Maryan Kharafi i sin jobb på det samme behandlingssenteret.

Maryan Kharafi ble hentet inn som renholder på Nøsthagen bo- og omsorgssenter da coronapandemien kom.

Hun er stolt over jobben hun utfører.

Før coronapandemien jobbet hun som renholder på en skole, men da smitten kom til Norge ble hun spurt om å jobbe på senteret fordi hun har fagbrev i yrket. Hun måtte ta i bruk et helt nytt vaskemiddel og fokusere mer på overflater enn tidligere. I starten var det mye nytt å sette seg inn i, og en del stress, forteller hun.

Samtidig fikk hun virkelig bekreftet hvor viktig jobben hennes er.

- Jeg sørger for at smitten ikke går videre, og på den måten bidrar jeg til å redde liv, sier Kharafi, som forteller at hun tar ansvaret på alle største alvor. Hun går for eksempel ikke i butikken selv for å handle, men sender mannen sin i stedet.

- Små feil kan også ødelegge liv, sier hun, opg forteller at hun er grundig i jobben.

- Jeg forsøker likevel å få tid til å snakke med pasientene. De er ensomme, og jeg merker at mange vil prate. Jeg er glad i mennesker, og vil gjøre det beste jeg kan for de som her, sier hun.

- Jeg sørger for at smitten ikke går videre,

og på den måten bidrar jeg til å redde liv, sier renholder Maryan Kharafi.

Hygiene har stått i fokus på Nøstehagen siden pandemien brøt ut, forteller virksomhetsleder der, Anne Rasch-Haugen. At det kan redde liv, har hun førstehåndkunnskap til fra tidligere arbeid i kolera-rammede områder for Røde Kors.

- Jeg tok det opp i alle rapporter med de ansatte, og alle tok det på alvor, sier hun.

Personene bak maskene

LEDER: Virksomhetsleder Anne Rasch-Haugen skryter av de ansatte. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

Egil ble lagt på en egen isolasjonsavdeling på behandlingssenteret. Det var kommunen som bestemte at det skulle opprettes en slik avdeling der, fordi selve bygget gjør det gjennomførbart - med egne innganger med nybygde sluser for både personale, pasienter og ambulansetjenesten.

- Slik ble det mulig å isolere på en enkel måte, forteller Rasch-Haugen, som skryter av alle de ansatte som har bidratt til at det ikke ble noen videre smittespredning.

- Renholderne har gjort en fabelaktig jobb. De har hatt mye ekstra arbeid. Men alle her har bidratt i en felles dugnad. Det har vært en egen giv i miljøet, der mange har fått stort ansvar. Avdelingslederne har for eksempel fått nye, egne ansvarsområder, og det har også blitt satt opp nye vaktlister, sier hun.

Egil lå isolert på omsorgssenteret, men var heldig og fikk et rom på bakkeplan.

Gjennom vinduet kunne han sende en optimistisk gest til sønnen Geir.

De nye vaktlistene ble laget av Elin Volden Drijfhout. Hun forteller at folk har meldt seg til ekstravakter, slik at det alltid har vært nok folk på jobb til å sørge for at Egil og de andre pasientene til enhver tid har vært trygge.

Kathrine Bruun Lyngås er fag- og utviklingsansvarlig, mens Ingrid Margrete Wiese Holm er den andre avdelingslederen på Nøstehagen. Sistnevnte fikk ansvaret for intensivavdelingen.

- Ingenting har blitt overlatt til tilfeldighetene. Alle har visst hva de skal gjøre, sier hun.

- Vi har håndtert den nye situasjonen og dens utfordringer på en god måte. Vi har planlagt mottak av smittede i detalj, gjennomgått rutiner og prosedyrer og fulgt FHIs coronaveileder, sier Lyngås.

- Å sitte isolert er belastende. Det tærer på, og det har vært viktig for oss å være til stede for pasientene, og forsøke å gi dem en opplevelse av normalitet. Samtidig er det godt å skrive dem ut, og sende dem tilbake til hjemmene sine, sier Wiese Holm, når Dagbladet spør om Egil.

I leiligheten på Tranby er Egil i aller høyeste grad på beina igjen.

Med stor iver trener han hver eneste dag.

Hjemme på Tranby er Egil godt i gang med opptreningsprogrammet han fikk med seg hjem fra Nøstehagen, og demonstrerer gladelig øvelsene han har fått i oppgave å gjøre. Med lette skritt fyker han over stuegolvet i leiligheten på Tranby i Lier.

- Alt har gått min vei, sier Egil. Så brister stemmen igjen.

91-åringen er full av takknemlighet overfor alle som har hjulpet ham.

- Bare jeg nevner det, begynner jeg å gråte, sier han.

Egil smiler og ler når sønnen Geir viser ham bilder fra da han var innlagt.

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer