Personlig sosialist

Må sosialister og kristne gjøre store personlige ofre for å være tro mot sin tro? Da er det i så fall enklere å være Frp-er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IGJEN ER DET Thorbjørn Jagland som tvinger meg til refleksjon. I helga betrodde han partikamerater på fylkesårsmøtet i Hedmark Arbeiderparti at han på begynnelsen av åttitallet frivillig ga avkall på en pen boliggevinst fordi han var sosialist. Han var i ferd med å bygge hus, samtidig som Kåre Willochs regjering liberaliserte boligmarkedet. Alle kunne se hvor det bar. De som satt på underprisede borettslagsleiligheter ville gjøre et varp den dagen det nye systemet var etablert. Likevel valgte Jagland å selge sin leilighet før verdien av borettslagsleiligheter gjorde et hopp, slik at det ble kjøperen av hans leilighet som gjorde varpet, ikke Jagland selv. Hvis han hadde ventet med å selge den i seks måneder, ville han ha tjent 500000 kroner, fortalte Jagland. Med dagens kroneverdi snakker vi altså om millionbeløp i offergave for å leve i pakt med den læren han forfektet. Det bøyer jeg meg i støvet for. Meg ga omleggingen av boligpolitikken en gevinst på 250000 kroner for en borettslagsleilighet på Majorstua i Oslo. Jeg har tidligere på denne plass skrevet at denne ufortjente fortjeneste ga meg et visst ubehag, men det forsvant like fort som gevinsten forsvant i lommene til entreprenøren som solgte meg min neste bolig. Det viktige spørsmålet er imidlertid: solgte jeg min sjel, mens Jagland beholdt sin, forutsatt at jeg delte Jaglands boligpolitiske syn?

MÅ SOSIALISTER bære store personlige byrder for å være tro mot sin tro? Må de være mer altruistiske og uegennyttige i sin atferd enn Høyre-folk? Må de som puritanske kristne gå i sekk og aske? Må kristne avholde seg fra å nyte vinens gleder offentlig? Må motstandere av tobakksrøyk nekte seg sigaren i seierens stund? Må miljøvernidealister bruke timer på buss og trikk når de frakter sine barn til barnehagen, for ikke å bli sett i eksosrøyken fra egen bil? Må de droppe vedfyring og sprakende peisild? Må kvinnesaksaktivister nekte seg splitt i skjørtet? Og må prester holde ut med sin ektefelle i gode som i onde dager?

TIL EN VISS GRAD må de det. Dersom de skal beholde troverdigheten. Den gamle moralnormen gjelder fortsatt: Du skal leve som du lærer. Og det har en pris. Jo strengere tro, desto trangere rammer rundt ditt personlige liv. Investeringen er tapt fortjeneste. Belønningen er troverdighet, selvaktelse og andre verdier som ikke kan måles i penger. Men jeg gjentar: til en viss grad. Pietismen på det mørke fastland tålte ikke lyset. Menneskenaturen strittet imot forbud mot gleder som dans, litteratur, film, teater og kjøp og salg med fortjeneste. De som ikke gjorde det, ble en skrumpende sekt. Marxist-leninistenes «sjølproletarisering» og fornektelse av personlige behov ble bare deres egen bitre erfaring. Etter de store vekkelsers tid er folk blitt mer pragmatiske, sosialdemokrater mest av alle. De slåss for et prinsipp til det har tapt, så bøyer de seg for flertallets vilje, tar de personlige fordelene det politiske tapet måtte innebære (lavere skatt, lengre åpningstider, mangfold i eteren, privatskoler for egne barn, og - de fleste - gevinster av sine borettslagsleiligheter) og går løs på neste prinsipp.

FORFATTEREN av åttitallets ville harselas med salongradikalerne, «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter», Nils-Fredrik Nielsen, registrerte at den tiltakende «utglidning» blant sekstiåtterne alltid var ledsaget av en god «begrunnelse». Når de ga etter for forbuden frukt, var det alltid en grunn til det, som de med stor glede og frimodighet kunne argumentere for.

KRISTNE SOM FALLER for fristelser, har bønnen om tilgivelse som instrument og ventil. Sosialdemokrater har «utviklingen» å skylde på. Og siden de fleste av oss er lastefulle mennesker, som har nok med vårt, ser vi med milde øyne på små, personlige syndefall. At Arbeiderpartiet, som har hatt regjeringsmakt i over ti år etter Willochs avgang, ikke har maktet å etablere et boligmarked for unge og vanskeligstilte, er vanskeligere å tilgi.