De gamle langtidsprogrammene er for lengst historie og er erstattet av såkalte «perspektivmeldinger». Det er interessante dokumenter for dem som vil forbedre sin evne og sitt grunnlag for å spå om framtida og ha et grunnlag for å drive langsiktig planlegging. Fredag kunne finansminister Kristin Halvorsen legge fram historiens andre slike stortingsmelding. Den første ble lagt fram for fire år siden av Per-Kristian Foss i Bondeviks andre

regjering. Begge meldinger har kommet med

kvalifiserte framskrivninger til 2060.

På noen områder er forutsetningene for framskrivningene nokså fastlagt. Man vet allerede nå med noenlunde stor sikkerhet hvordan befolkningens størrelse og alderssammensetning vil være de nærmeste tiår, ut fra dem som lever nå, fødselsrater og dødelighet. På andre områder er forutsetningene mer usikre. Det er ikke godt å vite hva som vil være en gjennomsnittlig pris på et fat olje femti år framover. Men en slags gjetning må man gjøre, for å finne ut hva som blir framtidas økonomiske utfordringer.

For en regjering er trolig det viktigste med slike dokumenter å demonstrere hvorfor den i dag legger seg på en bestemt politisk kurs. Per-Kristian Foss brukte sin perspektivmelding til ytterligere å dokumentere hvorfor det var nødvendig å gjennomføre en pensjonsreform og samtidig etterlyse andre reformer. Kristin Halvorsen bruker sin melding dels til det samme, samtidig som hun får satt klimautfordringene i et langsiktig perspektiv og – ikke minst – til å forklare hvorfor de rødgrønne er så glade i den norske modellen. Tabeller og statistikker i stortingsmeldingen tyder på at denne modellen er best egnet til å få en stabil økonomisk utvikling i en globalisert verden. Norge har høyest gjennomsnittlig inntektsnivå og er samtidig blant de landene som har jevnest fordeling. Det bør også være et framtidsmål.