Pest eller kolera?

Er det smartest å redde regnskogen eller døende barn? I morgen gir økonomene oss svaret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN FARLIG FILM

har premiere i dag. Ikke la ungene se den. De kunne komme til å bli påvirket av filmens råtne moral. De kommer ikke til å eksperimentere med seksualisert vold, crack eller tagging. Men de kan komme til å bli engasjert i arbeidet mot drivhuseffekten.

«The Day After Tomorrow» viser hva som kan skje hvis verden ikke bremser utslippene av klimagasser: temperaturen stiger, polene smelter, Golfstrømmen snur, New York blir begravd under is og snø, folk blir drept av hagl i Tokyo. Og så har vi det gående.

Wonderboy-statistikeren Bjørn Lomborg har hatt stor suksess med å hevde at miljøbevegelsen driver uvitenskapelig dommedagsprofetvirksomhet. Han er ikke uenig i at drivhuseffekten byr på reelle utfordringer. Likevel mener han «The Day After Tomorrow» er en dypt umoralsk film, fordi den kan føre til overdreven oppmerksomhet om drivhuseffekten, som ikke er særlig farlig. Den omstridte dansken havnet nylig på magasinet Times liste over verdens mest innflytelsesrike personer, og er favorittforskeren til Irak-kameratene Bush og Fogh Rasmussen. Lomborg er dermed et yndet hatobjekt for verdens alternativbevegelser.

SAMMEN MED

The Economist arrangerer Lomborg «Copenhagen Consensus» denne uka. Konferansen skal lære verden å prioritere beinhardt. Hans panel av åtte økonomer har gitt seg selv et fiktivt beløp - 50 milliarder dollar - som de skal fordele på verdens ti største utfordringer.

Tanken er at man da kan gjøre det lettere for oss å velge. Er det rasjonelt å redde inuitter på Grønland som må flytte hvis isen smelter, når vi kan bruke pengene til å redde alle de barna som hvert år dør av sykdommer som vi har hatt medisiner mot i femti år? Skal vi redde de 800 millionene som sulter, eller hjelpe de 42 millioner som har aids? Vi må velge. Pest? Eller kolera? Vesten har ikke råd til å helbrede alt. Derfor må vi prioritere, forklarer Lomborg.

Den kjekke kalkulatorargumentasjonen har fått lederen for FNs klimapanel til å si at Lomborgs menneskesyn minner om nazismens. Og hva med forutsetningene for hans kyniske prioriteringstrang - hvem kan si at vi ikke har råd til alt, så lenge verdens militære utgifter overstiger 1000 milliarder dollar i året? Kunne man ikke valgt mellom våpen og drikkevann i stedet for å sette skolebøker og drikkevann opp mot hverandre?

DET KUNNE MAN JO.

Men det kommer neppe til å skje med det første. Derfor kan Lomborg glise skjevt og vise til realitetene - det er begrensninger på hvor mye penger som er tilgjengelig for å lage en bedre verden, perverst nok.

Kjølige økonomiske kalkyler bør ikke være enerådende når vi skal bestemme hvordan verden kan bli et bedre sted å oppholde seg. Men det kan det være nyttig å lytte når Lomborg og de åtte økonomene i morgen presenterer den endelige lista. Så lenge Lomborgs cost/benefit-analyser er det eneste språket som forstås av pengesterke krefter, kan det være han kan skaffe til veie kapital som ellers aldri ville blitt brukt i utviklingsøyemed. Ingen sier at vi ikke kan gjøre andre ting samtidig, eller ta tak i resten av problemene seinere.

Hvis vi ikke ligger begravd i hagl fordi Golfstrømmen har snudd i mellomtida, naturligvis.