Petersen avgjør

Høyre visste det ville ha store kostnader å gi Bondevik banesåret. Petersen selv må avgjøre om det også skal koste ham partilederjobben.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jan Petersen vil, om han blir gjenvalgt som Høyres leder på landsmøtet i mai, nærme seg C. J. Hambro som lengstsittende leder i partiet gjennom tidene. Partiet behøver derfor ikke i samme grad som tidligere å frykte kannibalstempelet dersom Petersen skulle finne på å trekke seg som partiets lederkandidat.

Foreløpig er det ingen tegn som tyder på at Petersen går med slike tanker. Tvert i mot har han erklært at han ønsker gjenvalg. Men vi kan ikke se bort fra at det kan skje. Petersen har et avslappet forhold til egen posisjon og vil neppe knytte stor prestisje til den. Dersom lederdebatten, som pågår i Oslo Høyre, viser at det er stemning i partiet for et skifte i partitoppen, vil neppe Petersen være den som klamrer seg til posisjonen og hindrer fornyelse. Han kan selvsagt, som Jagland, gå med på å dele vervene og la stortingsgruppen velge Per-Kristian Foss til parlamentarisk leder. Men Petersen har jo selv sagt at det er best at én person holder begge tømmer.

Skjønt fornyelse. Ved alle tidligere tilløp til lederstrid i Høyre, har det blitt stilt spørsmålstegn ved hvilken fornyelse den nesten jevnaldrende Foss representerer. Foss har i politisk forstand vært moden for oppgaven i 10 år, men har levet i en slags selvpåplagt politisk tilbakeholdenhet på grunn av sin homofile legning. Nå ryddet han selv det problemet elegant av veien da han fortalte om dette på Oslo Høyres årsmøte. Mange av hans medlemmer der mener Foss vil være bedre egnet til å utfordre Bondevik som den reelle opposisjonslederen i Stortinget. Det er først og fremst i den økonomiske politikken og i spørsmål om endringstakten i offentlig virksomhet Høyre kan markere seg som et spennende alternativ til Ap og sentrumspartiene. Og slike saker, hvor Foss er Høyres naturlige talsmann, står i kø på det politiske sakskartet.

Petersen kan ikke lastes for den strategi som endte med Bondeviks avgang og førte til en ny Ap-regjering. Det var full enighet i Høyres stortingsgruppe om ikke å bøye av i gasskraftsaken. Partiet sto foran et dilemma. Uansett hva Høyre gjorde, ville resultatet bli galt. Bondevik ville aldri belønnet Høyre for å ha reddet ham. Tøffe-Jan ville lidd et alvorlig troverdighetstap hvis han bøyde av i ellevte time. Ved å handle som man gjorde, oppnådde han ihvertfall bevegelse i en fastlåst og for partiet nokså uholdbar posisjon. Men at dette ville gi negative utslag på meningsmålingene, var alle, inklusive de som nå ønsker en ny lederdebatt, klar over.

Mer forsmedelig for mange Høyre-sympatisører var nok å være vitne til hvor ettertrykkelig Jan Petersen ble gjort til svarteper og ydmyket i flere, lange fjernsynssendinger i forrige uke. Mange vil hevde at Per-Kristian Foss på en helt annen måte ville ha klart å slå angrepene tilbake. Men at enke-frieriet var høyst upassende, ville selv ikke han klart å bortforklare. Hele partiledelsen var uforberedt på at Bondevik, samme kveld som han stilte kabinettspørsmålet, skulle peke på Jens Stoltenberg. Da ble Petersens drøm om en utvidet Bondevik II-regjering straks et mareritt, og det tok flere dager før Petersen gjenvant ansiktsfargen.

Men både svarteperstempelet og meningsmålingsraset hører til det Inge Lønning kaller utgifter til inntekts ervervelse. Spørsmålet nå blir hvor lenge Høyre skal vente på inntektene. Dersom gevinsten ved å komme i opposisjon til en Ap-regjering uteblir, og meningsmålingene fortsetter å krype langs bunnen helt fram til landsmøtet, vil kanskje Petersen selv føle et ansvar for å foreta seg noe. Han har gjort djerve grep før. Han var beredt til å felle Bondevik sammen med Ap allerede høsten 1998, men fikk i stedet fullt gjennomslag for sin skattepolitikk. Petersen ble da frosken som ble en prins. Nå bidro han, med Aps hjelp, til at Bondevik gikk, og ble igjen en frosk. Men han sto fast og skapte dynamikk i norsk politikk. Det kan han gjøre igjen, på landsmøtet i mai, ved å si fra seg ett eller flere verv og la Per-Kristian Foss få lov å prøve seg i noen år, før han blir for gammel. Men jeg tror det ikke før jeg ser det.