Petersen på tur

Det hadde vært mer i tråd med norsk Midtøsten-politikk om Jan Petersen hadde stått på prinsippet om at norske politikere møter hvem de vil, når de vil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSMINISTER

Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen har endret norsk politikk i Midtøsten slik at Norge nå er solid plassert på Israels og USAs side, med svært redusert tillit og respekt på den palestinske siden. Den markert selvstendige linjen som er blitt ført i de ti åra siden Oslo-avtalen ble inngått, også under den forrige Bondevik-regjeringen, er oppgitt og skuslet bort. Særlig markert er dette blitt det siste halve året. Det ensidige besøket som utenriksminister Petersen gjennomførte hos statsminister Ariel Sharon på onsdag, har understreket den nye linjen. Selv etter at Israels statsminister på sitt mest arrogante vis hadde lekset opp for Petersen, ville ikke Norges utenriksminister si klart ifra at han vil møte Yassir Arafat når han i oktober skal på et planlagt besøk til palestinerne. Petersen unnskyldte seg med at han ennå ikke har fått sitt program! Bortforklaringene skal dekke over at Bondevik-regjeringen har gjennomført et linjeskifte i Midtøsten-politikken der Petersen ikke vil legge seg ut med amerikanerne og Bondeviks sympati ligger hos israelerne.

LINJESKIFTET

vil bli ytterligere markert dersom statsminister Bondevik gjennomfører sin plan om et gjenbesøk hos Ariel Sharon seinere i år uten å møte Arafat. Gjenbesøket skal finne sted etter at Sharon i sommer besøkte Molde midt under jazzfestivalen, til stor ulempe for Moldes eget signalarrangement. (Det bidro muligens til halveringen av KrF-stemmene under kommunevalget der.)

Sharons besøk var helt uten substans, men med stor symbolverdi i Midtøsten. Ved å besøke Norge uten å dra til Oslo, som den ti år gamle Oslo-avtalen er oppkalt etter, fikk Sharon på nytt markert og understreket at han ikke godtar noe av det som skjedde og ble avtalt i denne prosessen. Det er oppsiktsvekkende at den norske regjeringen lot seg bruke til dette formålet. Det forverrer situasjonen at Jan Petersen helt unnlot å ta offisiell kontakt med Yassir Arafat for å markere tiårsjubileet for Oslo-avtalene.

DE VANLIGE

kontaktene med utenrikskomiteen i Stortinget under et statsbesøk ble strøket da Oslo ble ekskludert fra Sharons besøk. Molde-besøket har hatt betydelige skadevirkninger, og ingen andre positive effekter enn at statsminister Kjell Magne Bondevik har stått ved siden av enda en størrelse i internasjonal politikk. Opplegget virket mer som posering enn som en utenrikspolitikk med innhold. Ingen tidligere norske statsministere har hatt en tilsvarende heseblesende glede ved slik symbolsk viktighet. Det er statsministeren vel unt, men ikke dersom prisen er at mange års felles politisk kapital som møysommelig er bygd opp for å kunne bidra konstruktivt til løsninger i en tragisk og truende konflikt, blir skuslet bort.

Foran utenriksminister Jan Petersens besøk hos Sharon skjedde det oppsiktsvekkende at lederen for Stortingets utenrikskomité, Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland, rykket offentlig ut med kritikk av utenriksministeren. Det er et villet brudd med sedvane, og markerer klart at regjeringens linjeskifte ikke har Arbeiderpartiets støtte. Regjeringen må gå til Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, som har alliert seg med ekstremistiske Israel-venner, for å finne støtte til det som nå skjer.

DET HADDE

åpenbart vært mer i tråd med de lange linjene i Norges Midtøsten-politikk dersom utenriksminister Jan Petersen hadde stått fast på prinsippet om at norske politikere møter hvem de vil, når de vil. Om Sharon da hadde avlyst det planlagte møtet, ville Norge bare ha vunnet respekt i begge leirer. Det er ikke noe nytt at israelske myndigheter forsøker å skape problemer for norske politikere som vil møte palestinere under besøk i Israel. Når nordmennene har insistert, er besøkene blitt gjennomført. Det nye er at nordmennene ikke lenger insisterer. Unnfallenheten forsterkes når besøket finner sted like etter at Israel vedtok å «fjerne» palestinernes valgte president.

En slik handling, enten den skjer i form av deportasjon eller likvidering, er et åpent brudd på FN-pakten og den øvrige folkeretten. Petersens protest blir svekket av at han har godtatt Sharons urimelige betingelser for besøket på forhånd.